Slenger inn min kommentar til et spørsmål i et av de siste innleggene på boablogg.no.
"
Hva jeg gjør når andre mennesker forsøker å sette seg over meg? (lød spørsmålet)
Jeg minner meg selv på mitt grunnleggende syn på mennesket: Vi er essensielt sett det samme, ett, en
helhet, som henger sammen med resten av universet. Og i sin essens er denne enheten, helheten,
kjærlighet og
fred. Under alt det andre - som noen ganger kommer til uttrykk i form av arroganse, nedlatenhet og annet - der er vi kjærlighet og fred. Når andre behandler meg nedsettende, og jeg reagerer negativt på det, så er det fordi vi har etpar mekanismer i oss som gjør oss
ubevisste på vår sanne natur. Disse mekanismene er "å tenke", og Tenkertens følgesvenn "følelser". De har en tendens til å nærmest legge et lokk over denne naturtilstanden som vi alle har i oss hele tiden.
Det gjelder derfor å stikke hull på dette lokket, slik at man kan se andre og verden ellers som "det samme som meg" istedet for som en fiende.
Det å tenke og ha følelser(emosjoner) er bare to av flere andre bevissthetsformer. Hvis man får på banen andre former for bevissthet, så kan ikke tankene regjere på egenhånd lenger. For meg hjelper det å
*kjenne* etter følelsen av liv i hendene mine f.eks, eller flytte fokuset ut fra meg selv,
høre på lydene rundt meg etc.
Kanskje jeg ikke føler meg umiddelbart lettet for alle mine sorger, men jeg har i allefall vanskeligere for å legge et medmenneske for hat. Og i et langsiktig perspekiv har disse "grepene" medført også andre positive endringer hos meg. Jeg føler meg mindre
engstelig, har
mer å gå på og er mer
tilgivende overfor meg selv og andre, + +."
Og en liten oppfølger/utdypning:
"Hei igjen, ville bare utdype en liten sak. Jeg tror en lett kan misforstå det med å bruke andre deler av bevisstheten enn bare Tenkerten (=tankene). Jeg må i grunnen ofte trekke opp skillet for meg selv, vi snakker jo om litt sånne uhåndgripelige størrelser her.
Du sier litt av opplevelsen blir hengende igjen når du prøver å ikke tenke på det. Jeg tror ikke man kan legge noe helt bak seg ved å skyve det unna. Jeg tror man er nødt til å face det som skjer helt og fullt, uansett hva det er. Men, det er forskjell på å face det kun delvis - med kun den tenkende delen av oss selv, og med "hele" oss selv - resten av bevisstheten vår. Det er når vi gjør det siste at vi tåler å face det verden facer oss med. Det er sånn vi kan klare å virkelig akseptere det. For hvis Tenkerten da bestemmer seg for å likevel leke Galematias med oss, så vil en annen del av oss klare å avsløre tankebløffen - de forvridde og feilaktige historiene som Tenkerten hele tiden serverer oss om livet. Og da mister historiene sin troverdighet. DET VIL SKJE, med litt øving :)"
Nå skal det sies at jeg ikke alltid er like raskt ute med denne
påminnelsen til meg selv, men I´m getting there!
God helg!
