Jantejenter!

Du er herved advart: Her kommer et lite oppgjør med en type jenter og kvinner som jeg har møtt på hele livet og til stadighet møter på overalt!
Jeg kjenner angsten stramme grepet ytterligere rundt halsen på meg i det jeg skal begynne på begynnelsen, og skrive det jeg nå skal skrive om, fordi konsekvensene av det har satt så dype spor i meg. Får bare hoppe i det, så here goes:
Som liten og ung jente og ungdom var jeg både pen, sosial og sjarmerende - med langt lyst prinsessehår og dukkeansikt, jeg var oppvakt og flink på skolen, flink til å synge og tegne, intet usedvanlig stort idrettstalent men absolutt fremmadstormende på det området også, og skrekk og gru - som om ikke dette var nok: Jeg hadde mine bestemte (og ja, jeg innrømmer det først som sist - iblant litt vel bestemte) meninger samt selvtillit nok til å stikke meg frem med dem også!
Jeg skriver ikke dette for å skryte av meg selv, for tro meg, den dag i dag sitter det veeeeeldig langt inne å klare å si så mange positive ting om meg selv. Og jeg mener heller ikke at jeg fortjener å bli opphøyd og få spesialbehandling på grunn av mine sterke sider og ressurser, mer enn noe andre. Eller at jeg i det hele og det store er mer spesiell og verdifull enn andre. Men, jeg fortjener like mye som vi alle gjør å få lov til å trekke frem og være stolt av de sterke sidene jeg har. For sterke sider og talenter har vi alle sammen, hver på vår måte!
Det som kanskje har vært litt spesielt med mine sterke sider, er at mange av de har vært i overenstemmelse med den smørbrødlisten av egenskaper som samfunnet av en eller annen grunn har kommet frem til skal verdsettes høyere enn andre (utseende, idrett og fysisk aktivitet, intelligens osv (klokhet, empati osv har f.eks ik like høy status ser det ut som!)).  Og dermed så har jeg vært stilt ekstra lagelig til for hogg fra jantejenter og diverse andre "hyggelige" skapninger: Folk som er misunnelige, som ikke tåler andres suksess, som er så livredde for å føle seg mindre enn andre at de er i stand til å ta i bruk all verdens teknikker for å forhindre at andre ser hvor små de egentlig føler seg. F.eks ved å fryse ut, baksnakke, splitte og herske, himle med øyne når man snakker, og... listen er lang, for det er ikke kreativiteten det står på når enkelte går inn for å trykke ned andre. For voksne kvinner tror jeg mye av nedtrykkingen og utpsykingen går ut på å utnytte skyldfølelsen som så mange av oss bærer på: redselen for å ikke strekke til overfor våre nærmeste, familien vår osv, noe man jo ofte kjenner på i møtet med kravet om andre former for vellykkethet - karriere, trening og annet. Madeleine Albright skriver f.eks i sin biografi at hun som diplomat og karrierekvinne stadig har fått slike "påminnelser" spesielt fra andre kvinner i form av: "Hva med barna dine, får du tid til dem?" Samtidig som voksne kvinner jo samtidig ser ned på de som føler at det å være hjemme med barn og hus og virkelig skinne på dette området av livet, er det riktige for dem. Resultatet har jo blitt det som vi ser overalt: Den nye kvinnefolkesykdommen: Flinkpikesyndromet, eller Superkvinnesyndromet, eller - forsøket på å ta livet av oss selv i streben etter å mestre alt på en gang.
Her til lands lever vi jo som kjent i et generelt utpreget jantesamfunn. "Er du flink til noe? HYSJ på deg, det skal du søren meg holde for deg selv." Men vi jenter og damer er altså eksepsjonelt flinke til å holde hverandre i tøylene, dømme, kritisere og trykke hverandre ned. I stedet for det vi trenger: Å stå sammen, heie på hverandre, med det målet for øyet å laget en verden hvor vi kan være oss selv, uansett hvordan vi da ser ut og er, og være stolte av dèt! 

Jeg er i hvertfall overlykkelig akkurat i dag, for at det nettopp har gått opp for meg hvor mye jeg har latt slike mobbejantejenter ødelegge for meg. At jeg har latt de stjele selvtilitten fra meg, og nesten tatt fra meg evnen til å være åpent stolt over mine positive sider. At angsten holder på å rive meg i filler etter at jeg har kommer med et godt og velmenende råd til noen, eller sagt meg uenig i noe, fordi jeg fremdeles har klare og velgjennomtenkte meninger om et og annet jeg står for.
Jeg er lykkelig for å se det, for derifra går veien videre mot å ta tak i og bekjempe angsten for jantejentene og det å være stolt over meg selv. For så å videreutviklie og bruke mine ressurser til å gjøre noe nyttig og bra for både meg selv og andre igjen. Og på den måten skape en god verden å leve i for oss alle, velfortjent som det er.

Og til slutt, til alle de som eventuelt har følt at jeg har mobbet eller trykket ned (man ser jo ikke alltid seg selv like godt): Det er jeg så inderlig lei meg for, jeg vet så godt hvordan det føles, og ber om tilgivelse. 

Identitetskrise

Jeg startet dagen idag med å ta den berømmelige fredagsvasken. Den er egentlig en ypperlig mulighet til å "øve" seg på å være Tilstede, i stedet for å kjede seg, skyndte seg med å bli ferdig, eller - som jeg gjorde: forsvinne i sine egne tanker. Jeg mistet meg selv fullstendig der jeg gikk og tørket, støsugde, gnikket og gnukket, i mine små grås yndlingsgesjeft: Å gruble på hvem jeg er, hva jeg vil, hvem jeg skulle vært mer som, hva som inspirerer meg og hva jeg skal gjøre - gjøre og atter gjøre nå, i morgen, i fremtiden. For det er jo så mye jeg vil!!
Jeg vil bo i et koselig hus på landet og gå på fjellet hver dag, samtidig som jeg gjerne skulle reist oftere til storbyer og kjent på den urbane pulsen. Jeg vil tilbringe mye tid hjemmemed håndarbeide, baking og andre hobbysysler, men har jo også store ambisjoner for yrkeslivet, mine intellektuelle og akademiske behov, samt det brennende ønsket om å kombinere de siste ønskene med å bruke de til noe meningsfyllt, lage en bedre verden osv. Jeg elsker å sette meg foran gullrekka på fredags kveld i et hus som dufter rent og glitrer av ryddighet, men skulle samtidig ønske jeg hadde hjerne mer som en manns, slik at jeg var flinkere til å ikke bry meg så mye om sånnt. Jeg har satt meg som mål å komme i enda bedre fysisk form, samtidig som jeg føler behovet for åndelig utvikling, avspenning og det å gi kroppen ro. For ikke å snakke om behovet for å dyrke mine kunstneriske og kreative sider, som nok har vært veldig nedprioriterte i mange mange år. Jeg vil gjøre, være og oppleve alt dette, helst på en gang!

Er det noen som kjenner seg igjen??

Men, vent, stopp en halv, det er jo som kjent et regnestykke som ikke går opp. Uansett hvor mye det ligger i tiden, fordi vi i Norge har en formidabel frihet og muligheter de facto til å velge å gjøre stort sett det vi vil med livene våre. Og uansett hvor mye medier og sosiale nettverk sørger for å bombardere oss med eksempler på de som "får til alt", være seg naboen som er supermamma med karriere og mange barn, eller hvem det nå måtte være. Ingen kan gjøre alt på en gang, være høyt og lavt. Ingen!

Så hvorfor er vi, i allefall noen av oss, skrudd sånn sammen at vi nesten tvangsmessig bruker så mye tid på slike tanker? Hva er det dette dreier seg om?
Det er viktig å ha drømmer og drivkraft, men jeg må nok konstatere at det for min del dreier seg mye om at jeg av sammensatte grunner ofte setter veldig høye standarder for meg selv. En del av meg blir tilsynelatende aldri lei av å stille urealistisk høye krav til meg selv, for så å instendig mane til iherdig innsats for å innfri.Heldigvis har jeg etterhvert samlet meg en verktøykasse med noen gode redskaper som får meg ned på jorda igjen, og gjør det motsatte av det den smarte men ikke så kloke "Tenkerten" oppfordrer til.

Nå skal jeg gjøre yoga, og hente frem min indre Dalai Lama!

God helg :)

Om å følge drømmer

For en stund siden klikket jeg meg inn på et foredrag på ted.com, som hadde den tiltrekkende tittelen "Really achieving your childhood dreams" (Foredraget kan du finne Her). Det satte i gang den sedvanlige tankekverna og en hel haug med positive følelser - jeg satte meg rett og slett ned for å huske,  og skrive ned, hva mine barndoms/ungdomsdrømmer var. Jeg har alltid elsket å lære om andre kulturer, herunder andre språk. Så en av drømmene mine var å lære flere fremmedspråk enn det jeg kan fra før av - engelsk. Jeg tror ikke jeg dengang hadde et spesifikt språk i tankene, men jeg vet at hjertet mitt idag banker litt ekstra fort når jeg hører français.

For å gjøre en lang historie litt kortere, så er det foreløpige produktet av all drømmingen at jeg nå jobber med å få med min kjære (og lillesnuppemor) til Montpellier i Sør-Frankrike. Der vil jeg bo i hele juli denne sommeren, og lære så mye fransk som mulig på en språkskole som heter ILA.

Sånn ser det ut der :)

Det er litt småtterier som må tenkes over og finnes ut av før turen er i boks, men jeg er stolt over å i det hele tatt ha satt i gang en seriøs utredning av saken.

Og det er uansett et mål for 2011 å lære fransk godt nok til at jeg kan gjøre meg noenlunde forstått, skulle jeg treffe på et annet fransktalende menneske.  Jeg er så gira på fransk-prosjektet mitt at jeg som en start har skaffet meg et program på nett hvor man kan komme i gang med basic fransk. Så nå bruker jeg noen timer hver dag på glosepugging!

Wish me luck!

Kloke ord

Min nye venn, Gunhild, la igjen en nydelig kommentar til et innlegg jeg skrev tidligere. Jeg har fått hennes tillatelse til å trekke det frem og dele det med dere: 


"Det å plages med "seg selv" gjør at man blir tvunget til å se innover. Man blir kjent med seg selv på et "høyere nivå" enn andre mennesker trenger. Som følge av dette utvikler man en fantastisk selvinnsikt, som man kanskje ikke ser når det stormer som verst, men som kommer godt med i livet. Både når man skal hjelpe seg selv og andre."

Samvittighetskvaler

Jeg har gått mye rundt med dårlig samvittighet og samvittighetskvaler, kvernet og kvernet, veid frem og tilbake fra situasjon til situasjon: "Hun gjorde jo det for meg da og da, det er klart jeg må stille opp. Jeg vil jo så gjerne gi tilbake.", sier engelen på den ene skulderen. "Men jeg er jo så sliten akkurat nå, jeg blir stresset bare med tanken på å skulle få det inn i timeplanen, får vondt i magen", sier hun på den andre skulderen. Det tar på!, å alltid skulle strekke seg utover sine egne grenser, etter andres forventninger, eller sine egne tanker om hva en tror andre ønsker av deg. Det sliter på kropp og sinn.

I min søken etter fred med meg selv, har jeg heldigvis funnet en sannhet som jeg kommer tilbake til igjen og igjen. De som kjenner meg har sikkert hørt meg snakke om akkurat dette her:
Det er kun jeg som kjenner meg selv og vet hva jeg bør eller ikke bør gjøre akkurat nå. Og det er kun jeg som både kan og kommer til å ta ansvar for meg selv. Kun jeg som kan passe på meg selv og sørge for at jeg gjør det som må til for at jeg her og nå og på lang sikt kan ha det bra med meg selv. Min oppgave er først og fremst å ta vare på meg selv. Alt annet må komme deretter.

Jeg vet at noen oppfatter dette som en egoistisk tankegang. For meg så er det helt feil. Jeg er en god og trygg person for alle rundt meg når jeg er glad i meg selv og har det bra. Når hjertet mitt smiler, så bygger jeg opp og tar vare på overskudd og glede. Da skjer det uungåelig at alt det gode flommer over, at jeg også bygger ut mitt indre rom slik at mange mange andre kan få plass der: familie, venner, fremmede, folk jeg ikke har møtt engang. Og på denne måten skaper vi en god sirkel for oss selv og alt rundt oss. Noen ganger så kan det ta tid å bygge opp en slik indre tilstand, og man kan forsømme den. Jeg mener at det da er viktig å gang på gang gi seg selv tid og rom til å "komme tilbake" igjen til ditt egentlige, kjærlig jeg. La det som kan vente, vente. Vi fortjener såpass, alle sammen!

Jeg har blitt flink til å vokte mitt indre rom vel for samvittighetsgnag. Og det gjør underverker for meg!

God helg alle sammen :)

Jeg gjør så godt jeg kan...

... og dét er godt nok, som nissedamen på bildet sier.

Listen over alt jeg vil -  burde -  må gjøre føles enda lengre nå som det nærmer seg Jul. Også i dag hadde jeg planlagt en hel del under alle kategorier. Men formen er helt enkelt ikke på topp: brystet er stramt, skuldrene verker og lillesnuppa har vært syk etpar dager og netter.
Så etter å ha fått gjort unna bittelitt av det som står på lista, har jeg nå resignert for dagen. Jeg innser rett og slett at jeg ikke får gjort så mye mer idag, utover det alle mest nødvendige. Jeg velger å heller lytte til kroppen min, og gi den lov til å hente seg inn, slappe av. Med verdens beste samvittighet.

Sånn har det ikke alltid vært, fordi jeg på mange måter har vært perfeksjonist ut til fingerspissene.
Jeg klarte sjeldent å slappe av før alt var på sin faste plass, krysset av listen og på stell. Nå er det altså andre boller, jeg øver meg stadig vekk på å la det stå til. Merkelig nok så blir resultatet av det sjeldent så ille som jeg ofte forventer meg. Og viktigst av alt: På lengre sikt har jeg det bedre på denne måten.

Var det noen som sa flink pike? :)

A-ha!

I høst bestemte jeg meg for å komme ut av skapet, og virkelig godta meg selv som jeg er her og nå. Med alle mine sider, inkludert mitt turbulente "selv" - og med dét den vanskelige livvssituasjonen jeg til stadighet fant meg selv i. Det førte i sin tur til at jeg innså at jeg måtte stake ut en ny vei, eller rettere sagt, en ny måte å gå veien på. Jeg søkte blant annet hjelp hos NAV.

I dag var jeg i mitt 2. møte hos NAV med fastlege og psykiater med på laget, og temaet var fremtidsplaner og kursen fremover. Jeg hadde nok gått og gruet meg litt i forkant, og jeg merket ganske straks hvor vanskelig det kan være å forholde seg til alt det vanskelige som har vært og fremdeles er. Alt det som fortsatt ligger innestengt, som ennå ikke fullt ut er bearbeidet eller akseptert.

Men først og fremst så møtte jeg meg selv i døra, og da snakker vi skikkelig a-ha opplevelse. Jeg innså plutselig, som med et trylleslag, hvor preget jeg er av frykten for ikke å bli trodd. Ikke bli tatt på alvor. Ikke bli sett. I det jeg hadde fullført siste setning i en aldri så liten forsvarstale, skjønte jeg at i akkurat denne situasjonen så var frykten kun et fenomen i mitt eget hode. Med andre ord med liten rot i virkeligheten. Rundt meg i rommet satt jo tre mennesker som virket oppriktig opptatt av å hjelpe meg på riktig vei, på mine premisser.

Det viste seg også at personen fra NAV snakket mitt språk, at han var opptatt av temaer innenfor de sjangrene jeg skrive om her i bloggen. For en positiv overraskelse! Her satt jeg og valgte mine ord med omhu da jeg snakket om den viktige plassen yoga og avspenning har fått i min plan for en bedre helse (fordi jeg innbiller meg at mange fremdeles synes dette er "mystiske" temaer), og så viste det seg at vedkommende praktiserte lignende ting selv.

Det er rett og slett like fint hver gang egne fordommer og fastlåste tankemønstre blir synliggjort og gjort til skamme...

NAV

Jeg kom over en liten tråd med frustrasjon rettet mot NAV, på Facebook idag. Fordi jeg har hatt en del å gjøre med NAV de siste par årene selv (både som ansatt og som privatperson), så har jeg stor medfølelse for frustrasjonen: Arbeidsledige som venter i månedsvis på en ganske så redusert inntekt, ferske småbarnsfamilier som i en krevende periode lever i økonomisk uforutsigbarhet, syke som ikke får hjelp til å finne frem i en byråkratisk jungel, osv. osv.

Likevel så vil jeg gjerne, både for min egen del og andres, forsøke å snu litt på perspektivet her:

Norge tilhører, så vidt jeg vet, et mindretall av land i verden som i det hele og det store har et velferdssystem. Og av de landene som har et velferdsysstem som med rette kan kalles for akkurat det, så fungerer nok det norske relativt bra.
Vi trenger ikke reise lenger i tankene våre enn til Storbritannia - hvor høyrebølgen har feiet over utdanningssystemet der nylig, med den følge at det nå koster utrolig mye mer penger enn her i Norge å ta høyere utdanning. Jeg tror mange nordmenn ser på det å ta høyere utdanning som en selvfølge. Jeg er ingen ekspert, men har inntrykket av at det i USA ser det ganske mørkt ut for de som ikke har råd til dyre forsikringer, når du blir syk. Det er visstnok ganske stor forskjell på private og offentlige sykehus.

Det å ha et så utbredt elferdssystem som det vi har har, som alt annet i verden, sin pris. Fordi vi i Norge er opptatte av viktige prinsipper/idéer som likebehandling og demokrati, så medfører dette i noen tilfeller byråkrati, "firkantet" saksbehandling, osv. Men tenker man seg alternativet til et velferdssystem - altså intet velferdssystem, så er den prisen ikke så ille å betale likevel?

Det beste man kan gjøre for seg selv, tror jeg, er å ta ansvar for seg selv. Å ha minst mulig med NAV å gjøre i fremtiden, har i allefall blitt et bevisst mål for min del. Det betyr at jeg må ta noen tøffe prioriteringer, spare penger, ta de rette valgene med tanke på å klare eget livsopphold selv.
En annen måte å ta ansvar på, er å se at NAV egentlig er det samme som deg og meg - folket. NAV styres av politikerne. Norge er et demokratisk land, hvor folket velger sine politikere. Vi har også andre muligheter til å påvirke styringen av landet vårt, med f.eks å melde oss inn i politiske partier selv, si fra til de rette innstanser i stedet for å bli sint til ingen nytte. Mulighetene til å påvirke retningen er utallige. Og, som så mange jo har erfart:

Det er alltids rom for forbedringer!

Jeg mottar gjerne rettelser og kommentarer på innholdet i dette innlegget.

Ha en god dag :)

Inspirasjon!

 

Denne plukket jeg med meg fra Narvesen! 

Denne boken har jeg snart lest ferdig i et jafs! Du har sikkert hørt om den svenske brannmannen, Lasse Gustavson, som overlevde men ble alvorlig brannskadet i en grusom gasseksplosjon. Han har etter ulykken brukt sitt liv til å holde foredrag om temaer som livskvalitet og det enorme potensialet vi mennesker besitter og kan finne ved å komme i kontakt med vårt indre. Denne lille boken er resultatet av samtale om ulykken og hvordan den åpnet for nye perspektiver for Gustavson.

Jeg blir rørt og inspirert av mennesker som opplever det som for de fleste av oss fremstår som våre verste mareritt - og kommer styrket og klokere ut av det. 

This man has got something to Say! De varmeste anbefalninger fra meg...

Mislykkes du? Livet prøver å fortelle deg noe!

I det tibetanske språk finnes ikke ordet "failure", eller å "mislykkes". Det nærmeste en kommer er "å støte på en hump i veien".

Vi reagerer alle i blant med frustrasjon, tristhet, skuffelse eller andre negative følelser, når vi ikke når målene vi har satt oss fore i livet. Vi føler at vi har "mislyktes". Men hva om det vi kaller for å "mislykkes" bare er livet som forteller oss at det ikke er akkurat dette du skal gjøre akkurat nå? Kanskje det er noe annet du skal gjøre? Eller kanskje det er noe du må jobbe med i deg selv før du prøver igjen?
Tenk om vi klarte å se nå det som vi antakeligvis kommer til å se på våre eldre dager:
Jaja, livet tok en annen retning. Og det var nok likså greit...

Bare en tanke.

Jeg ønsker deg en god dag :)

Finn fred. Nå.

Oprah og jeg er enige: Dette er den viktigste boken i våre liv. Jeg skal forsøke å oppsumere det jeg oppfatter som noe av essensen:
Tankene våre - "stemmen i hodet" - er kun en del av bevisstheten vår. Mister man den delen av hjernen som gjør tenking mulig, slik jo f. eks 3/4 av hjerneslagene forårsaker, så er man likevel ved full bevissthet. Man opplever da verden akkurat slik den er her og nå, og ikke gjennom et filter av tankemønstre og følelser. Det er tankene våre som bedømmer det vi opplever, som kaller det for "bra" eller "dårlig". Det er tankene våre som er kilden til stress og andre negative følelser, fordi de skaper et gap mellom virkeligheten og "slik det burde være".
Tankene våre har sin praktiske funksjon, og er i utgangspunktet ikke et onde. Men vi setter altfor stor lit til dem, og legger dermed bl.a lokk på andre former for mer direkte intelligens. F.eks intuisjon, eller magefølelse, på godt norsk.
"Det er nå du lever" forklarer hvordan man finner veien gjennom tankestøyet og til stillheten, freden og den ekte gleden over livet som bor i oss. Akkurat Nå.

Boken ovenfor er kortversjonen av den øverste. Den er lettlest og praktisk. Man kan lese små avsnitt om gangen - og få enormt mye ut av det. Du kan lese litt på sengekanten, på bussen, i en 5 min pause på jobb - alle har tid til det! Og har du ikke det, så er det noe galt med dagen din.
Finnes også på lydbok.