Påfyll og alternativ trening

Etter å ha startet opp med litt i overkant iherdig og hyppig trening med mye og tøff løping den siste måneden, har spesielt knærne mine sagt i fra om at de trenger restitusjon. Også nå som jeg var så godt igang! Vel, da må man bare finne alternative måter å få matet de små loppene i blodet på, og samtidig sørge for mosjon. 

I går befant meg i en tilstand av å være generelt LEI (= daff+rastløs+giddesløs), og følte et skrikende behov for miljøforandring, gjøre noe helt annet. Jeg elsker å være ute - spesielt i "freskt" vær, jeg elsker vill natur - fjell og hav, og jeg er et utpreget "hyttemenneske" som i blant drømmer om et koselig gammeldags hus på landet. Så jeg fikk en idé som fyllte alle behovene ovenfor: Jeg kledde på meg mine barskeste klær, satte meg bak rattet og storkoste meg mens jeg kjørte i snøfokken - hele veien til ei nydelig lita bygd 20 km fra Tromsø som heter Ersfjordbotn. Der parkerte jeg bilen et rett utenfor bygda og så gikk jeg rett og slett en lang tur gjennom bygda og tilbake, i snøstormen som for tiden kommer og går her oppe i nord. Veldig fornøyd med både kreativiteten og opplevelsen etterpå!

Sånn ser det ut i Ersfjordbotn på en noe klarere vinterdag- og kveld:

God helg i snøstorm, eller vårsol, alt ettersom hvor du befinner deg i landet :)

Jantejenter!

Du er herved advart: Her kommer et lite oppgjør med en type jenter og kvinner som jeg har møtt på hele livet og til stadighet møter på overalt!
Jeg kjenner angsten stramme grepet ytterligere rundt halsen på meg i det jeg skal begynne på begynnelsen, og skrive det jeg nå skal skrive om, fordi konsekvensene av det har satt så dype spor i meg. Får bare hoppe i det, så here goes:
Som liten og ung jente og ungdom var jeg både pen, sosial og sjarmerende - med langt lyst prinsessehår og dukkeansikt, jeg var oppvakt og flink på skolen, flink til å synge og tegne, intet usedvanlig stort idrettstalent men absolutt fremmadstormende på det området også, og skrekk og gru - som om ikke dette var nok: Jeg hadde mine bestemte (og ja, jeg innrømmer det først som sist - iblant litt vel bestemte) meninger samt selvtillit nok til å stikke meg frem med dem også!
Jeg skriver ikke dette for å skryte av meg selv, for tro meg, den dag i dag sitter det veeeeeldig langt inne å klare å si så mange positive ting om meg selv. Og jeg mener heller ikke at jeg fortjener å bli opphøyd og få spesialbehandling på grunn av mine sterke sider og ressurser, mer enn noe andre. Eller at jeg i det hele og det store er mer spesiell og verdifull enn andre. Men, jeg fortjener like mye som vi alle gjør å få lov til å trekke frem og være stolt av de sterke sidene jeg har. For sterke sider og talenter har vi alle sammen, hver på vår måte!
Det som kanskje har vært litt spesielt med mine sterke sider, er at mange av de har vært i overenstemmelse med den smørbrødlisten av egenskaper som samfunnet av en eller annen grunn har kommet frem til skal verdsettes høyere enn andre (utseende, idrett og fysisk aktivitet, intelligens osv (klokhet, empati osv har f.eks ik like høy status ser det ut som!)).  Og dermed så har jeg vært stilt ekstra lagelig til for hogg fra jantejenter og diverse andre "hyggelige" skapninger: Folk som er misunnelige, som ikke tåler andres suksess, som er så livredde for å føle seg mindre enn andre at de er i stand til å ta i bruk all verdens teknikker for å forhindre at andre ser hvor små de egentlig føler seg. F.eks ved å fryse ut, baksnakke, splitte og herske, himle med øyne når man snakker, og... listen er lang, for det er ikke kreativiteten det står på når enkelte går inn for å trykke ned andre. For voksne kvinner tror jeg mye av nedtrykkingen og utpsykingen går ut på å utnytte skyldfølelsen som så mange av oss bærer på: redselen for å ikke strekke til overfor våre nærmeste, familien vår osv, noe man jo ofte kjenner på i møtet med kravet om andre former for vellykkethet - karriere, trening og annet. Madeleine Albright skriver f.eks i sin biografi at hun som diplomat og karrierekvinne stadig har fått slike "påminnelser" spesielt fra andre kvinner i form av: "Hva med barna dine, får du tid til dem?" Samtidig som voksne kvinner jo samtidig ser ned på de som føler at det å være hjemme med barn og hus og virkelig skinne på dette området av livet, er det riktige for dem. Resultatet har jo blitt det som vi ser overalt: Den nye kvinnefolkesykdommen: Flinkpikesyndromet, eller Superkvinnesyndromet, eller - forsøket på å ta livet av oss selv i streben etter å mestre alt på en gang.
Her til lands lever vi jo som kjent i et generelt utpreget jantesamfunn. "Er du flink til noe? HYSJ på deg, det skal du søren meg holde for deg selv." Men vi jenter og damer er altså eksepsjonelt flinke til å holde hverandre i tøylene, dømme, kritisere og trykke hverandre ned. I stedet for det vi trenger: Å stå sammen, heie på hverandre, med det målet for øyet å laget en verden hvor vi kan være oss selv, uansett hvordan vi da ser ut og er, og være stolte av dèt! 

Jeg er i hvertfall overlykkelig akkurat i dag, for at det nettopp har gått opp for meg hvor mye jeg har latt slike mobbejantejenter ødelegge for meg. At jeg har latt de stjele selvtilitten fra meg, og nesten tatt fra meg evnen til å være åpent stolt over mine positive sider. At angsten holder på å rive meg i filler etter at jeg har kommer med et godt og velmenende råd til noen, eller sagt meg uenig i noe, fordi jeg fremdeles har klare og velgjennomtenkte meninger om et og annet jeg står for.
Jeg er lykkelig for å se det, for derifra går veien videre mot å ta tak i og bekjempe angsten for jantejentene og det å være stolt over meg selv. For så å videreutviklie og bruke mine ressurser til å gjøre noe nyttig og bra for både meg selv og andre igjen. Og på den måten skape en god verden å leve i for oss alle, velfortjent som det er.

Og til slutt, til alle de som eventuelt har følt at jeg har mobbet eller trykket ned (man ser jo ikke alltid seg selv like godt): Det er jeg så inderlig lei meg for, jeg vet så godt hvordan det føles, og ber om tilgivelse. 

Conscious Collection

Jeg har alltid hatt en kreativ side ved meg som lever og jobber, og som ofte kommer til uttrykk gjennom interessen for klær og mote. Jeg søker nesten daglig inspirasjon på diverse blogger og magasiner, og klarer visst ikke helt holde denne interessen borte fra bloggen min heller. Når H&M nå lanserer sin Conscious Collection i alle butikkene sine 14. april, så føler i allefall at det er en viss link til det bloggen min handler om. Som jeg skrev i et tidligere innlegg - hva bedre enn at man kan kjøpe vakre klær med verdens beste samvittighet - fordi de samtidig er miljøvennlige! Organisk bomull og resirkulering er stikkord her. Og stilen for øvrig er veldig i min gate.

*Glederseg*

Gode nyheter!

I går våknet jeg opp til gode nyheter: I en tekstmelding fra husverten stod det at den aktuelle kjøperen gjerne vil beholde oss som leietakere, ved et eventuelt salg. Hurra!! Det betyr at vi får fortsette å bo i leiligheten "vår", hvor vi rett og slett trives veldig godt!
Det er relativt enkelt å logisk forklare enden på denne visa, det har nok skjedd større undere før. Likevel så har jeg en bestemt følelse av at bønnene fra både meg selv og andre fra fjern og nær har blitt hørt. Så til alle de jeg vet har sendt oss og Vårherre gode tanker og ønsker, vil jeg gjerne si Hjertelig Takk!

Idag har jeg innvilget meg selv noen timer med kosetid på timeplanen, så da fikk jeg sett litt av skisprinten med en god kopp te i sofakroken og hatt en lang avspenningssekvens - nærmere bestemt kroppsgjennomgang/bodyscan. Senere i kveld blir kosedagen komplett med en yogaøkt på SATS, som jeg virkelig ser frem til siden yndlingsinstruktøren min er vikar der i dag. Etter at ha vært sykemeldt siden mammapermisjonen min gikk ut i mai i fjor, har jeg de siste månedene hatt en oppadstigende form. Gradvis har jeg skrudd opp tempoet i hverdagen: laget flere avtaler, trent mer, startet på noen kortere og noen lengre prosjekter osv. Konklusjonen så langt er at jeg har mer energi, mer overskudd og tåler belastninger fra hverdagstralten bedre og bedre. Men, de siste ukene har kroppen forsøkt å fortelle meg at aktivitetsnivået kanskje har ligget litt i overkant. Jeg har lært meg på den harde måten, at da er prioritet nr 1 å søke fred og stillhet slik at jeg kan finne balansen igjen.

Identitetskrise

Jeg startet dagen idag med å ta den berømmelige fredagsvasken. Den er egentlig en ypperlig mulighet til å "øve" seg på å være Tilstede, i stedet for å kjede seg, skyndte seg med å bli ferdig, eller - som jeg gjorde: forsvinne i sine egne tanker. Jeg mistet meg selv fullstendig der jeg gikk og tørket, støsugde, gnikket og gnukket, i mine små grås yndlingsgesjeft: Å gruble på hvem jeg er, hva jeg vil, hvem jeg skulle vært mer som, hva som inspirerer meg og hva jeg skal gjøre - gjøre og atter gjøre nå, i morgen, i fremtiden. For det er jo så mye jeg vil!!
Jeg vil bo i et koselig hus på landet og gå på fjellet hver dag, samtidig som jeg gjerne skulle reist oftere til storbyer og kjent på den urbane pulsen. Jeg vil tilbringe mye tid hjemmemed håndarbeide, baking og andre hobbysysler, men har jo også store ambisjoner for yrkeslivet, mine intellektuelle og akademiske behov, samt det brennende ønsket om å kombinere de siste ønskene med å bruke de til noe meningsfyllt, lage en bedre verden osv. Jeg elsker å sette meg foran gullrekka på fredags kveld i et hus som dufter rent og glitrer av ryddighet, men skulle samtidig ønske jeg hadde hjerne mer som en manns, slik at jeg var flinkere til å ikke bry meg så mye om sånnt. Jeg har satt meg som mål å komme i enda bedre fysisk form, samtidig som jeg føler behovet for åndelig utvikling, avspenning og det å gi kroppen ro. For ikke å snakke om behovet for å dyrke mine kunstneriske og kreative sider, som nok har vært veldig nedprioriterte i mange mange år. Jeg vil gjøre, være og oppleve alt dette, helst på en gang!

Er det noen som kjenner seg igjen??

Men, vent, stopp en halv, det er jo som kjent et regnestykke som ikke går opp. Uansett hvor mye det ligger i tiden, fordi vi i Norge har en formidabel frihet og muligheter de facto til å velge å gjøre stort sett det vi vil med livene våre. Og uansett hvor mye medier og sosiale nettverk sørger for å bombardere oss med eksempler på de som "får til alt", være seg naboen som er supermamma med karriere og mange barn, eller hvem det nå måtte være. Ingen kan gjøre alt på en gang, være høyt og lavt. Ingen!

Så hvorfor er vi, i allefall noen av oss, skrudd sånn sammen at vi nesten tvangsmessig bruker så mye tid på slike tanker? Hva er det dette dreier seg om?
Det er viktig å ha drømmer og drivkraft, men jeg må nok konstatere at det for min del dreier seg mye om at jeg av sammensatte grunner ofte setter veldig høye standarder for meg selv. En del av meg blir tilsynelatende aldri lei av å stille urealistisk høye krav til meg selv, for så å instendig mane til iherdig innsats for å innfri.Heldigvis har jeg etterhvert samlet meg en verktøykasse med noen gode redskaper som får meg ned på jorda igjen, og gjør det motsatte av det den smarte men ikke så kloke "Tenkerten" oppfordrer til.

Nå skal jeg gjøre yoga, og hente frem min indre Dalai Lama!

God helg :)

Ut på tur!

Ja, da var det ut på tur igjen, og i dag er det Buren (802 moh) på Kvaløya utenfor Troms som lokker.

Sånn er utsikten derifra på en god dag. Bilder lånt fra utpaatur.net

Denne gangen skal jeg gå med 3 selverklærte "Baillhæsta" (på godt Nordnorsk), i det som kan bli litt stormfulle forhold i fjellet. Og når jeg tenker over tidssskjemaet som er presentert aner jeg at det blir litt av et tempo for min del oppover der, de gutta er antakeligvis i noe bedre shape enn meg. Litt smånervøs er jeg, men jeg gleder meg som alltid til å få kommet meg til fjells! Jeg har alltid vært aktiv av natur, så i blant kjenner jeg litt på at det blir for mye stillstand å være sykemeldt. Da er disse turene om mulig enda mer kjærkomne enn ellers. Man kan vel si det sånn at det er hell i uhell at jeg har mer tid til overs for slikt enn i en "normal" hverdag.

En liten bønn

For noen dager siden fikk vi en beskjed jeg ikke trodde vi ville få på en god stund fremover, men som jeg nok hele tiden har fryktet et sted langt bak i hodet: Husverten vår ønsker å selge leiligheten vi leier.  Og allerede i dag kom det et par på en slags visning. Det var en utrolig tung nyhet å få... Vi har bodd her i halvannet år nå, har følt mer og mer at vi har landet og funnet oss til rette i leiligheten, vi trives utrolig godt i flotte og barnevennlige omgivelser, og har utrolig fine naboer på alle kanter. Lillefrøkena har barnehageplass et steinkast unna, og vi bor nært jobben til Lykkemannen. Og ikke minst, vi har trivdes veldig godt med å få være i ro på samme sted i denne perioden, etter en del flytting de siste årene før vi kom hit.

Det er i møtet med en slik situasjon at uroen og engstelsen i meg virkelig kommer frem, og jeg må innrømme at alt jeg har av kloke ord, innsikter og "grep", sitter langt inne. Men én ting er jeg i stand til å gjøre. Det er nemlig forsket på effekten av at noen ber for andre. I et prosjekt ble "like" syke mennesker delt i to grupper, og så ba man fremmede mennesker fra alle kanter av verden om å be for den ene av de to gruppene. Det viste seg at en betydelig større prosentandel fra denne gruppen ble friske på ellers uforklarlig vis, i forhold til den gruppen mennesker ingen ba for.

Så jeg ber min familie, mine venner og andre som vil oss vel om å sende en liten bønn til Vår Herre, Universet, Gud eller hva dere enn kaller dette mysteriet bak skaperverket for. En bønn om at Han/Hun må se ned til oss og hjelpe oss med å finne en god ordning på situasjonen vi står i nå.
Det vil jeg være evig takknemlig for.

Om å følge drømmer

For en stund siden klikket jeg meg inn på et foredrag på ted.com, som hadde den tiltrekkende tittelen "Really achieving your childhood dreams" (Foredraget kan du finne Her). Det satte i gang den sedvanlige tankekverna og en hel haug med positive følelser - jeg satte meg rett og slett ned for å huske,  og skrive ned, hva mine barndoms/ungdomsdrømmer var. Jeg har alltid elsket å lære om andre kulturer, herunder andre språk. Så en av drømmene mine var å lære flere fremmedspråk enn det jeg kan fra før av - engelsk. Jeg tror ikke jeg dengang hadde et spesifikt språk i tankene, men jeg vet at hjertet mitt idag banker litt ekstra fort når jeg hører français.

For å gjøre en lang historie litt kortere, så er det foreløpige produktet av all drømmingen at jeg nå jobber med å få med min kjære (og lillesnuppemor) til Montpellier i Sør-Frankrike. Der vil jeg bo i hele juli denne sommeren, og lære så mye fransk som mulig på en språkskole som heter ILA.

Sånn ser det ut der :)

Det er litt småtterier som må tenkes over og finnes ut av før turen er i boks, men jeg er stolt over å i det hele tatt ha satt i gang en seriøs utredning av saken.

Og det er uansett et mål for 2011 å lære fransk godt nok til at jeg kan gjøre meg noenlunde forstått, skulle jeg treffe på et annet fransktalende menneske.  Jeg er så gira på fransk-prosjektet mitt at jeg som en start har skaffet meg et program på nett hvor man kan komme i gang med basic fransk. Så nå bruker jeg noen timer hver dag på glosepugging!

Wish me luck!

Det går opp og ned her i livet!

De to siste dagene har jeg hatt mitt livs verste og mitt livs beste turopplevelse, én av de beste i allefall.
Mandag skulle jeg på topptur på et fjell jeg ikke har vært på før. Jeg fant turbeskrivelse på ryggsekk.net (for øvrig en helt genial side for alle turinteresserte i Troms, spesielt Tromsø-området!), og syntes den så helt grei ut. Jeg startet imidlertid ut fra helt feil sted, og det endte med 2,5 timers slit i 40 cm nysnø opp og ned bakker og berg, samt 30 min vandring langs landeveien tilbake til bilen. Dramatisk som jeg er i humøret, så både bæljet jeg og gapskrattet av meg selv da fiaskoen var et faktum.

I går var en helt annen historie - da levde jeg ut drømmene mine på Lille Blåmann (844 moh) - i skjeldent fantastisk pudderføre fra øverst til nederst.

Telefonen min klappet sammen før jeg nådde toppen og årets første sooooolstråler i fjeset, så bildet gir et litt feil inntrykk av den fantastisk fine vinterdagen i går i Troms.

Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg er utrolig takknemlig for å nyte så godt av omgivelser som dette.
Slike opplevelser er rene skjære hjertemedisinen for min del.

Hva er din hjertemedisin? Kan du gi deg selv en smak av den allerede i dag, eller i nær fremtid?

Ekstraordinære mennesker

Jeg fikk nylig et klapp på skulderen for bloggen fra min kommende svigerfar, og det gjorde at jeg kom på en utrolig fin opplevelse:

Overfornevnte har i store deler av livet selv har vært døv, og har i mange år jobbet på Døvblindesenteret. I jula traff vi på ham og Edvard, en mann han er venn med og støttekontakt for. Edvard er døvblind.
I likhet med så mange andre, tar jeg i all hovedsak det å se og høre for gitt. Derfor kan jeg vanskelig forestille meg hvordan det er å ikke kunne kommunisere og oppleve verden via syn og/eller hørsel. Likevel følte jeg en klar og direkte kontakt, samt en fantastisk utstråling, da vi hilste på hverandre.  

Det er i grenseland for min fatteevne å klare å omgi seg med så god energi som Edvard, med denfunksjonshemmingen han har. Møtet med ham minner meg på at jeg har en del å strekke meg etter, hva personlig styrke, livsmot og visdom angår.

Edvard inspirer meg! :)

Godt Nytt År!

Jeg er tilbake på blogghimmelen etter en aldri så liten vinterdvale. Det tar jo av og til litt tid før man får kommet seg i gang i det nye året :)

Jeg har utrolig mye på hjertet - perspektiver, tips, idéer, drømmer og mål - som jeg gleder meg til å dele med verden. Nå gjelder det bare å organisere hverdagen på en måte som gjør akkurat dét til et overskuddsprosjekt! For min del føles det som litt tidkrevende, men jeg håper også på å få tatt litt egne bilder og legge ved innleggene mine her, istedet for å knabbe fra andre (må jeg innrømme).
Apropo drømmer, så er dette en av de: Jeg drømmer om de fine toppturene jeg skal på utover senvinteren i Tromsø omegns fjellheim, forhåpentligvis i like nydelig påskevær som på bildet under.

Jeg føler meg virkelig  H e l d i g  som bor midt blant slike omgivelser som dette!

Godt Nyttår, alle sammen!

Momento

Jeg merker at juleforberedelser og hverdagsliv har virvlet meg inn i en litt oppjaget tilstand. Jeg vil at det jeg har å tilby her skal kommet fra et helt annet sted enn fra tankevirrvarr og følelseskaos, så jeg tar en liten pause fra bloggen til jeg atter en gang er dypt rotfestet i en renere bevissthetsform - også kalt Væren.

En fredelig jul ønses alle sammen :)

NAV

Jeg kom over en liten tråd med frustrasjon rettet mot NAV, på Facebook idag. Fordi jeg har hatt en del å gjøre med NAV de siste par årene selv (både som ansatt og som privatperson), så har jeg stor medfølelse for frustrasjonen: Arbeidsledige som venter i månedsvis på en ganske så redusert inntekt, ferske småbarnsfamilier som i en krevende periode lever i økonomisk uforutsigbarhet, syke som ikke får hjelp til å finne frem i en byråkratisk jungel, osv. osv.

Likevel så vil jeg gjerne, både for min egen del og andres, forsøke å snu litt på perspektivet her:

Norge tilhører, så vidt jeg vet, et mindretall av land i verden som i det hele og det store har et velferdssystem. Og av de landene som har et velferdsysstem som med rette kan kalles for akkurat det, så fungerer nok det norske relativt bra.
Vi trenger ikke reise lenger i tankene våre enn til Storbritannia - hvor høyrebølgen har feiet over utdanningssystemet der nylig, med den følge at det nå koster utrolig mye mer penger enn her i Norge å ta høyere utdanning. Jeg tror mange nordmenn ser på det å ta høyere utdanning som en selvfølge. Jeg er ingen ekspert, men har inntrykket av at det i USA ser det ganske mørkt ut for de som ikke har råd til dyre forsikringer, når du blir syk. Det er visstnok ganske stor forskjell på private og offentlige sykehus.

Det å ha et så utbredt elferdssystem som det vi har har, som alt annet i verden, sin pris. Fordi vi i Norge er opptatte av viktige prinsipper/idéer som likebehandling og demokrati, så medfører dette i noen tilfeller byråkrati, "firkantet" saksbehandling, osv. Men tenker man seg alternativet til et velferdssystem - altså intet velferdssystem, så er den prisen ikke så ille å betale likevel?

Det beste man kan gjøre for seg selv, tror jeg, er å ta ansvar for seg selv. Å ha minst mulig med NAV å gjøre i fremtiden, har i allefall blitt et bevisst mål for min del. Det betyr at jeg må ta noen tøffe prioriteringer, spare penger, ta de rette valgene med tanke på å klare eget livsopphold selv.
En annen måte å ta ansvar på, er å se at NAV egentlig er det samme som deg og meg - folket. NAV styres av politikerne. Norge er et demokratisk land, hvor folket velger sine politikere. Vi har også andre muligheter til å påvirke styringen av landet vårt, med f.eks å melde oss inn i politiske partier selv, si fra til de rette innstanser i stedet for å bli sint til ingen nytte. Mulighetene til å påvirke retningen er utallige. Og, som så mange jo har erfart:

Det er alltids rom for forbedringer!

Jeg mottar gjerne rettelser og kommentarer på innholdet i dette innlegget.

Ha en god dag :)

Jeg er takknemlig for ...

...

1. ... at jeg har en så kjekk og snill samboer og lille gullklumpen

2. ... at jeg har så fin familie i Tromsø som hjelper til med stort og smått

3. ... de kjempeflotte naboene vi fikk i høst

4. ... at jeg sovnet helt av meg selv i går kveld

5. ... julestemningen inne & ute her i dag og det veldig fine vinterværet vi har hatt så lenge

Hva er de 5 tingene du er takknemlig for akkurat nå?

Happyplace!

Jeg er litt på etterskudd med bloggingen, pga datatrøbbel. På mandag hadde jeg i alle fall en magisk opplevelse på Rødtinden, som ligger på Kvaløya utenfor Tromsø. Lyset på denne tiden av året i Tromsø er ubeskrivelig vakkert, det gir et slags eventyrlig skjær til havet og fjellene rundt. Dere kan jo se selv!

Nederst en fornøyd Linda med frostrøde kinn - alltid et godt tegn.
Ikke vanskelig å komme i kontakt med fred og harmoni i slike omgivelser, nei!
Jeg mener det er viktig å være seg bevisst på hvor man ofte raskt finner de gode følelsene, som de jeg hadde denne dagen. Som Roy i Himmelblå kalte det: "Happyplace".

Hvor er din Happyplace?

Tusen takk, Graham!

OK, here goes. Mitt første blogginnlegg. Idag kom jeg, min kjære og vår 10 mnd gamle datter tilbake fra etpar nydelige dager på Lyngen Lodge, hvor Graham Austick tok imot oss med åpne armer. Lodgen i seg selv er et veldig stil- og stemningsfullt bygg. Jeg satte likevel minst like stor pris på fine samtaler om alt fra Mr. Austicks spennende ekspedisjoner til yoga, meditasjon og internasjonal politikk. Og en ubeskrivelig vakker natur. Og Grahams gjestfrihet og varme. Oppholdet har vært et kjærkomment avbrekk for den lille familien som har hatt noen utfordringer bl.a grunnet min psykiske tilstand.

Tusen takk, Graham, jeg er veldig takknemlig! Og tusen takk til min fine kjæreste som er så flink til å komme i kontakt med andre fine mennesker.