Deler denne videre, jeg

Linker videre til dagens innlegg fra Silje på siljesreise.com, en blogg jeg følger jevnlig. Syntes det var så fint skrevet, og er sikker på at mange fler enn meg trenger et slikt budskap både nå... og nå...og nå! :D

Å være fornøyd med seg selv

Bildet linker til silesreise.com, som linker videre til kilden ;)

Let the healing begin!

Det har skjedd mye på det indre, personlige planet for min del de siste få ukene. Jeg tror jeg må ha hatt det man kan kalle for et gjennombrudd i forbindelse med den terapien jeg har holdt på med siden mars i fjor. Det føles i hvertfall som om nok en sten har løsnet fra skuldrene mine og utløst et lite skred. Jeg føler meg bokstavelig talt lettere, lettet, innimellom.

Prosessen med å forsøke å forstå casus Linda har ikke vært helt enkel. Jeg har vært innom et fåtall diagnoser, men ikke helt landet på noen av dem. Når jeg nå ser tilbake på alt som har vært sagt til ulike personer i helsevesenet, så ser jeg at jeg helt automatisk og selv uvitende om det har unngått det som har vært sakens kjerne, og i stedet surret litt rundt og rundt grøten. En litt morsom realisasjon, egentlig. Og antakeligvis ikke helt uvanlig. Vi har en facinerende sterk drift til å unngå og rømme fra våre indre utfordringer, og det er synd, siden jeg er overbevist om at det i dem finnes gyldne muligheter til å oppnå indre vekst -- og omsider indre fred.

Anywho: Selv om historien min kanskje er mer kompleks enn som så, så føler jeg meg nå - til forskjell fra tidligere - ganske sikker på at jeg i i store deler av mitt liv har vært plaget med ulike grader av angst. Sosial angst, i sær.
Og som det jo heter: "To see is to set free"! Jeg er oppriktig takknemlig for innsikten, fordi det nå er mulig å ta tak i tingene, gjøre noe med det. Veien videre dreier seg om å kartlegge redslene mine, identifisere angsten. Jeg må altså virkelig følge med på det indre livet, følelsene som dukker opp, hva er det jeg føler nå? Så gjelder det å finne rette teknikk for å forstå hva som egentlig skjer, og så "snu" prosessene. Jeg har allerede litt kunnskaper om kognitiv terapi, og har allerede erfart hvor positivt det kan virke. For veldig mye av det vi tenker er jo rett og slett verken realistiske eller hensiktsmessige måter å tolke verden på, og går man tankemønstrene etter i sømmene, så kan det hende at de rett og slett er så dårlige at de bare rakner av seg selv.

Jeg vil ikke at denne bloggen i for stor grad skal være en utgreining om mine redsler og pinsler (Det er ikke allment interessant, i grunnen...) Men ved siden av at skriveriene mine fungerer som en slags "komme ut av skallet mitt"- prosess, så er motivasjonen bak et håp om også å kunne være til hjelp og trøst for andre medmennesker. Så derfor tar jeg dette med, og skal siden prøve å skrive litt om mine erfaringer med å ta tak i angst - eller andre uhensiktsmessige tankemønstre.

Vel, neste blogginnlegg kommer til å dreie seg om litt lettere ting. Jeg lover :) :)

Ha en fredelig, gledelig og givende uke, folkens!

Jantejenter!

Du er herved advart: Her kommer et lite oppgjør med en type jenter og kvinner som jeg har møtt på hele livet og til stadighet møter på overalt!
Jeg kjenner angsten stramme grepet ytterligere rundt halsen på meg i det jeg skal begynne på begynnelsen, og skrive det jeg nå skal skrive om, fordi konsekvensene av det har satt så dype spor i meg. Får bare hoppe i det, så here goes:
Som liten og ung jente og ungdom var jeg både pen, sosial og sjarmerende - med langt lyst prinsessehår og dukkeansikt, jeg var oppvakt og flink på skolen, flink til å synge og tegne, intet usedvanlig stort idrettstalent men absolutt fremmadstormende på det området også, og skrekk og gru - som om ikke dette var nok: Jeg hadde mine bestemte (og ja, jeg innrømmer det først som sist - iblant litt vel bestemte) meninger samt selvtillit nok til å stikke meg frem med dem også!
Jeg skriver ikke dette for å skryte av meg selv, for tro meg, den dag i dag sitter det veeeeeldig langt inne å klare å si så mange positive ting om meg selv. Og jeg mener heller ikke at jeg fortjener å bli opphøyd og få spesialbehandling på grunn av mine sterke sider og ressurser, mer enn noe andre. Eller at jeg i det hele og det store er mer spesiell og verdifull enn andre. Men, jeg fortjener like mye som vi alle gjør å få lov til å trekke frem og være stolt av de sterke sidene jeg har. For sterke sider og talenter har vi alle sammen, hver på vår måte!
Det som kanskje har vært litt spesielt med mine sterke sider, er at mange av de har vært i overenstemmelse med den smørbrødlisten av egenskaper som samfunnet av en eller annen grunn har kommet frem til skal verdsettes høyere enn andre (utseende, idrett og fysisk aktivitet, intelligens osv (klokhet, empati osv har f.eks ik like høy status ser det ut som!)).  Og dermed så har jeg vært stilt ekstra lagelig til for hogg fra jantejenter og diverse andre "hyggelige" skapninger: Folk som er misunnelige, som ikke tåler andres suksess, som er så livredde for å føle seg mindre enn andre at de er i stand til å ta i bruk all verdens teknikker for å forhindre at andre ser hvor små de egentlig føler seg. F.eks ved å fryse ut, baksnakke, splitte og herske, himle med øyne når man snakker, og... listen er lang, for det er ikke kreativiteten det står på når enkelte går inn for å trykke ned andre. For voksne kvinner tror jeg mye av nedtrykkingen og utpsykingen går ut på å utnytte skyldfølelsen som så mange av oss bærer på: redselen for å ikke strekke til overfor våre nærmeste, familien vår osv, noe man jo ofte kjenner på i møtet med kravet om andre former for vellykkethet - karriere, trening og annet. Madeleine Albright skriver f.eks i sin biografi at hun som diplomat og karrierekvinne stadig har fått slike "påminnelser" spesielt fra andre kvinner i form av: "Hva med barna dine, får du tid til dem?" Samtidig som voksne kvinner jo samtidig ser ned på de som føler at det å være hjemme med barn og hus og virkelig skinne på dette området av livet, er det riktige for dem. Resultatet har jo blitt det som vi ser overalt: Den nye kvinnefolkesykdommen: Flinkpikesyndromet, eller Superkvinnesyndromet, eller - forsøket på å ta livet av oss selv i streben etter å mestre alt på en gang.
Her til lands lever vi jo som kjent i et generelt utpreget jantesamfunn. "Er du flink til noe? HYSJ på deg, det skal du søren meg holde for deg selv." Men vi jenter og damer er altså eksepsjonelt flinke til å holde hverandre i tøylene, dømme, kritisere og trykke hverandre ned. I stedet for det vi trenger: Å stå sammen, heie på hverandre, med det målet for øyet å laget en verden hvor vi kan være oss selv, uansett hvordan vi da ser ut og er, og være stolte av dèt! 

Jeg er i hvertfall overlykkelig akkurat i dag, for at det nettopp har gått opp for meg hvor mye jeg har latt slike mobbejantejenter ødelegge for meg. At jeg har latt de stjele selvtilitten fra meg, og nesten tatt fra meg evnen til å være åpent stolt over mine positive sider. At angsten holder på å rive meg i filler etter at jeg har kommer med et godt og velmenende råd til noen, eller sagt meg uenig i noe, fordi jeg fremdeles har klare og velgjennomtenkte meninger om et og annet jeg står for.
Jeg er lykkelig for å se det, for derifra går veien videre mot å ta tak i og bekjempe angsten for jantejentene og det å være stolt over meg selv. For så å videreutviklie og bruke mine ressurser til å gjøre noe nyttig og bra for både meg selv og andre igjen. Og på den måten skape en god verden å leve i for oss alle, velfortjent som det er.

Og til slutt, til alle de som eventuelt har følt at jeg har mobbet eller trykket ned (man ser jo ikke alltid seg selv like godt): Det er jeg så inderlig lei meg for, jeg vet så godt hvordan det føles, og ber om tilgivelse. 

Obs obs! Bloggtips!

Min gode nabo var innom idag, og tok med seg et godt tips: Hun har en venninne som nylig har startet en blogg. "Jeg tenkte på deg og bloggingen din da jeg leste denne, at det var i din gate.", sa hun. Naboen min viste meg etklipp fra God Morgen Norge, hvor bloggerinnen Belinda "promoterte" bloggen sin sammen med Unni Lindell. Lindell skriver sin egen blogg, og i tillegg til at hun jo som kjent er forfatter, så er hun åpen om å det å ha angst. Kontakten de to i mellom ble opprettet da Belinda, som selv har hatt angst hele livet, stilte Lindell noen spørsmål i forbindelse med dette. Dette er opptakten til opprettelsen av Boablogg.no, hvor hun skriver om prosessen med å få angsten til å "lære seg å oppføre seg", som hun skriver selv.

Jeg sjekket ut Boablogg.no umiddelbart, og kjente meg veldig godt igjen i det hun har skrevet. Da har jeg samtidig røpet mer om hvordan mine psykiske utfordringer kommer til uttrykk. Det er i grunnen noe jeg lenge har hatt lyst til å skrive om - min historie, men det jeg synes enda det er vanskelig å forklare hva som egentlig skjer, fordi jeg nok ikke har fått tak på det selv. Med tider og stunder kanskje...

Uansett, hurra for alle som går ut og er åpne om denne tematikken og andre mer eller mindre tabubelagte greier! Jeg vet av egen erfaring at åpenhet gjør en vanskelig situasjon overkommelig, og mulig å leve godt med. Det har vært en viktig og svært positiv milepæl for min del. Ekstra fint er det når noen har evnen til å skrive så innsiktsfullt, morsomt og vakkert om det.

Vi har alle garantert opp til flere mennesker rundt oss som sliter med angst av en eller annen grad, så enten man plages med det selv eller ikke, vil denne bloggen være verdifull å lese.

Conscious Collection

Jeg har alltid hatt en kreativ side ved meg som lever og jobber, og som ofte kommer til uttrykk gjennom interessen for klær og mote. Jeg søker nesten daglig inspirasjon på diverse blogger og magasiner, og klarer visst ikke helt holde denne interessen borte fra bloggen min heller. Når H&M nå lanserer sin Conscious Collection i alle butikkene sine 14. april, så føler i allefall at det er en viss link til det bloggen min handler om. Som jeg skrev i et tidligere innlegg - hva bedre enn at man kan kjøpe vakre klær med verdens beste samvittighet - fordi de samtidig er miljøvennlige! Organisk bomull og resirkulering er stikkord her. Og stilen for øvrig er veldig i min gate.

*Glederseg*

Gode nyheter!

I går våknet jeg opp til gode nyheter: I en tekstmelding fra husverten stod det at den aktuelle kjøperen gjerne vil beholde oss som leietakere, ved et eventuelt salg. Hurra!! Det betyr at vi får fortsette å bo i leiligheten "vår", hvor vi rett og slett trives veldig godt!
Det er relativt enkelt å logisk forklare enden på denne visa, det har nok skjedd større undere før. Likevel så har jeg en bestemt følelse av at bønnene fra både meg selv og andre fra fjern og nær har blitt hørt. Så til alle de jeg vet har sendt oss og Vårherre gode tanker og ønsker, vil jeg gjerne si Hjertelig Takk!

Idag har jeg innvilget meg selv noen timer med kosetid på timeplanen, så da fikk jeg sett litt av skisprinten med en god kopp te i sofakroken og hatt en lang avspenningssekvens - nærmere bestemt kroppsgjennomgang/bodyscan. Senere i kveld blir kosedagen komplett med en yogaøkt på SATS, som jeg virkelig ser frem til siden yndlingsinstruktøren min er vikar der i dag. Etter at ha vært sykemeldt siden mammapermisjonen min gikk ut i mai i fjor, har jeg de siste månedene hatt en oppadstigende form. Gradvis har jeg skrudd opp tempoet i hverdagen: laget flere avtaler, trent mer, startet på noen kortere og noen lengre prosjekter osv. Konklusjonen så langt er at jeg har mer energi, mer overskudd og tåler belastninger fra hverdagstralten bedre og bedre. Men, de siste ukene har kroppen forsøkt å fortelle meg at aktivitetsnivået kanskje har ligget litt i overkant. Jeg har lært meg på den harde måten, at da er prioritet nr 1 å søke fred og stillhet slik at jeg kan finne balansen igjen.

Fordeler med yoga - egne erfaringer

Jeg har i 2 år drevet med yoga opp til flere ganger i uka, både hjemme, på kurs og på SATS. Dette er min oppsummering av grunnene til at denne vanen nok kommer til å bli en følgesvenn for livet:

• Fred og stillhet mellom, rundt og fra tankestøyet. Denne "stillheten" skaper en følelse som ikke kan beskrives med ord, men hvis jeg absolutt må gjøre det, så er livsglede, kjærlighet og Flyt fine stikkord. Tiden stopper opp. 

• En myk og smidig kropp

• Balanse, både i fysisk og psykisk forstand

• Direkte erfaring om sammenhengene mellom kropp, sjel og psyken

• Kroppsbevissthet - bl.a evnen til å høre beskjedene kroppen min sender meg, til og med hvis det er en ørliten bortgjemt del av den som snakker

• Avspenning - hvilket henger nøye sammen med punktet ovenfor: Evnen til avspenning krever kroppsbevissthet, og kroppsbevissthet styrker evnen til avspenning.

• Mestringsfølelse: Jeg utvikler meg fra gang til gang. Fullt fokus på øvelsene, mitt indre og det som skjer på matta mi virker dempende på konkurranseinstinktet og trangen til å sammenligne

• Økt muskelstyrke - jeg blir sterkere, rett og slett. 

• Stressdemping!

• Økt konsentrasjonsevne 

Me luuuuves Yoga!