Det er dags for et yoga-innlegg igjen! Jeg er jevnlig innom yogajournal.com, en genial side for de som er interessert i yoga. Nå har de virkelig funnet på noe genialt: 21 day challenge, som du finner her. De har laget 21 ulike yoga-sekvenser (videoer) for hver dag: noen er korte, noen lengre, noen passer for morgen og noen for kveld. Du kan enten følge opplegget dag for dag, eller velge ut den sekvensen du føler for akkurat i dag. I tillegg finnes det meditasjonssnutter og forslag til pusteøvelser o.l.
Å skape din egen hjemmepraksis er essensielt for å få mest mulig ut av yoga. 21 day challenge er en super måte å få til det på, for både nybegynnere og for de mer erfarne som kanskje har fallt litt av lasset. Det finnes ingen unnskyldinger for ikke å komme i gang, så lenge du har lyst til å gjøre yoga: 15 min og en yogamatte er alt som skal til. Lyder, rotete omgivelser eller topplokk, kan fint eksistere rundt/i deg mens du driver på, det er kun et spørsmål om aksept og fokus. Hvis du har skader, så finnes det alltid alternative måter å gjøre øvelser på, det viktige er å lytte til din egen kropp og finne dem.
Jeg har tittet litt på noen av sekvensene og har blitt superinspirert til å ta utfordringen!
Marit Larsen har i forbindelse med en reklame samarbeidet med Nrk og laget sin egen versjon av sangen "Vår beste dag", som opprinnelig er Erik Byes sang.
Nå er jo smaken som kjent som baken, men for meg er dette en liten perle som jeg putter i skattekammeret mitt. Og for en nydelig tekst!
"Kom og lytt til lyset når det gryr av dag
solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
Denne dag kan bli vår beste dag!
Stien som vi gikk i går er like ny,
hemmelig som ved vårt første morgengry;
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre,
dagen i dag – den kan bli vår beste dag.
Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag,
hør, maneten stemmer sine strenger. Løfterik er tonen i et fiskevak,
denne dag kan bli vår beste dag!
Fjorden vår er like ny og blå og blank,
blikket ditt er fritt og ryggen like rank.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre, dagen i dag – den kan bli vår beste dag.
Min nye venn, Gunhild, la igjen en nydelig kommentar til et innlegg jeg skrev tidligere. Jeg har fått hennes tillatelse til å trekke det frem og dele det med dere:
"Det å plages med "seg selv" gjør at man blir tvunget til å se innover. Man blir kjent med seg selv på et "høyere nivå" enn andre mennesker trenger. Som følge av dette utvikler man en fantastisk selvinnsikt, som man kanskje ikke ser når det stormer som verst, men som kommer godt med i livet. Både når man skal hjelpe seg selv og andre."
De to siste dagene har jeg hatt mitt livs verste og mitt livs beste turopplevelse, én av de beste i allefall.
Mandag skulle jeg på topptur på et fjell jeg ikke har vært på før. Jeg fant turbeskrivelse på ryggsekk.net (for øvrig en helt genial side for alle turinteresserte i Troms, spesielt Tromsø-området!), og syntes den så helt grei ut. Jeg startet imidlertid ut fra helt feil sted, og det endte med 2,5 timers slit i 40 cm nysnø opp og ned bakker og berg, samt 30 min vandring langs landeveien tilbake til bilen. Dramatisk som jeg er i humøret, så både bæljet jeg og gapskrattet av meg selv da fiaskoen var et faktum.
I går var en helt annen historie - da levde jeg ut drømmene mine på Lille Blåmann (844 moh) - i skjeldent fantastisk pudderføre fra øverst til nederst.
Telefonen min klappet sammen før jeg nådde toppen og årets første sooooolstråler i fjeset, så bildet gir et litt feil inntrykk av den fantastisk fine vinterdagen i går i Troms.
Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg er utrolig takknemlig for å nyte så godt av omgivelser som dette.
Slike opplevelser er rene skjære hjertemedisinen for min del.
Hva er din hjertemedisin? Kan du gi deg selv en smak av den allerede i dag, eller i nær fremtid?
Jeg har gått mye rundt med dårlig samvittighet og samvittighetskvaler, kvernet og kvernet, veid frem og tilbake fra situasjon til situasjon: "Hun gjorde jo det for meg da og da, det er klart jeg må stille opp. Jeg vil jo så gjerne gi tilbake.", sier engelen på den ene skulderen. "Men jeg er jo så sliten akkurat nå, jeg blir stresset bare med tanken på å skulle få det inn i timeplanen, får vondt i magen", sier hun på den andre skulderen. Det tar på!, å alltid skulle strekke seg utover sine egne grenser, etter andres forventninger, eller sine egne tanker om hva en tror andre ønsker av deg. Det sliter på kropp og sinn.
I min søken etter fred med meg selv, har jeg heldigvis funnet en sannhet som jeg kommer tilbake til igjen og igjen. De som kjenner meg har sikkert hørt meg snakke om akkurat dette her:
Det er kun jeg som kjenner meg selv og vet hva jeg bør eller ikke bør gjøre akkurat nå. Og det er kun jeg som både kan og kommer til å ta ansvar for meg selv. Kun jeg som kan passe på meg selv og sørge for at jeg gjør det som må til for at jeg her og nå og på lang sikt kan ha det bra med meg selv. Min oppgave er først og fremst å ta vare på meg selv. Alt annet må komme deretter.
Jeg vet at noen oppfatter dette som en egoistisk tankegang. For meg så er det helt feil. Jeg er en god og trygg person for alle rundt meg når jeg er glad i meg selv og har det bra. Når hjertet mitt smiler, så bygger jeg opp og tar vare på overskudd og glede. Da skjer det uungåelig at alt det gode flommer over, at jeg også bygger ut mitt indre rom slik at mange mange andre kan få plass der: familie, venner, fremmede, folk jeg ikke har møtt engang. Og på denne måten skaper vi en god sirkel for oss selv og alt rundt oss. Noen ganger så kan det ta tid å bygge opp en slik indre tilstand, og man kan forsømme den. Jeg mener at det da er viktig å gang på gang gi seg selv tid og rom til å "komme tilbake" igjen til ditt egentlige, kjærlig jeg. La det som kan vente, vente. Vi fortjener såpass, alle sammen!
Jeg har blitt flink til å vokte mitt indre rom vel for samvittighetsgnag. Og det gjør underverker for meg!
Dette er et innlegg jeg har gledet meg til å skrive, fordi det jeg skal beskrive har vært til så stor hjelp for meg. Mindfulness har blitt en hjørnesten i mitt liv, og vil nok alltid være det. For når man først begynner å være Mindful, så er man det etterhvert mer og mer automatisk.
Mindfulness har blitt oversatt og omtales i mange varianter på norsk: Stressmestring, oppmerksomhetstrening, meditasjon m.m. Når jeg skal bruke mine egne ord, så vil jeg oppsumere Mindfulness som ulike "teknikker" som alle har det mål for øyet å flytte fokuset til nuet, slik at man kan observere det som er her og nå. Være tilstede, nærværende. Verken mer eller mindre.
Skjønt, å kalle det for "teknikker" blir nesten å ta for hardt i. Øvelsene er i utgangspunktet uhyre enkle ting. Husker du scenen i Forrest Gump hvor hovedpersonen bare sitter på en benk og iakttar en fjær som kommer virvlende med vinden? Jeg liker å tenke at han praktiserte Mindfulness.
La meg gi flere eksempler på hvordan man kan være Mindful i hverdagen
Kjenn etter om du puster. Merk hvordan pusten går inn og ut helt av seg selv.
Vær virkelig tilstede når du f.eks vasker hendene på toalettet:Kjenn etter hvordan vannet føles mot huden, hør på sildringen fra vannet, se hvordan det renner osv. Ikke kommenter, bedøm eller prøve å tolke sanseinntrykkene. Bare registrer dem. Dette gjelder for alle øvelsene.
Kjenn følelsene i fotsålene når du går eller står
Hør på lydene rundt deg
Se rundt deg
Lukk øynene, og kjenn etter om du kan kjenne hendene dine fra innsiden. Eller føttene, eller en annen kroppsdel, men hender og føtter er ofte enklest.
Vil du gå mer systematisk til verks, så vil jeg anbefale kroppsscanning/gjennomgang. Du ligger da på rygg og kjenner tærne dine, så resten av foten, legger, lår osv. Det finnes cder med instruksjoner for dette.
Så hva er poenget med dette da?
Det er egentlig ikke noe poeng, annet enn at du trener på å være oppmerksomt tilstede i nuet. Det er ikke noe du skal forstå, mestre eller oppnå.
Når det er sagt, så vil et tilstedeværende menneske lettere klare å velge en hensiktsmessig respons i enhver tenkelig situasjon, i stedet for en uhensiktsmessig stressreaksjon. Derfor "Stressmestring".
Jeg opplever det slik at jeg i større grad er i stand til å ta et steg tilbake, at det finnes en avstand mellom meg selv og det som skjer. Hendelsene og mine egne tanker om dem får dermed ikke en så absolutt betydning, de tar mindre plass i bevistheten og virker håndterlige.
Ikke minst, så setter jeg enormt stor pris på stillheten og roen jeg i blant finner etter en halvtime med kroppsgjennomgang. Det er vel og merke ikke alltid jeg opplever det slik, andre ganger setter jeg (før eller siden) pris på det kroppen min prøver å fortelle meg via uro, smerter osv.
UNN (Universitetssykehuset) arrangerer årlig et stressmestringskurs basert på Mindfulness.
Hjertekirurgen Andries J. Kroese har skrevet en bok på norsk som er en praktisk innføring i Mindfulness, den heter "Stress". Det følger med instruksjons-cd.
John Kabat Zinn er kjent som den første som systematisk innførte Mindfulness i skolemedisin.
Her finner du et morsom klipp fra et foredrag han hadde for folket i Google (verdens beste arbeidsplass):
God reise, dersom du føler for å sjekke dette ut :)
Jeg fikk nylig et klapp på skulderen for bloggen fra min kommende svigerfar, og det gjorde at jeg kom på en utrolig fin opplevelse:
Overfornevnte har i store deler av livet selv har vært døv, og har i mange år jobbet på Døvblindesenteret. I jula traff vi på ham og Edvard, en mann han er venn med og støttekontakt for. Edvard er døvblind.
I likhet med så mange andre, tar jeg i all hovedsak det å se og høre for gitt. Derfor kan jeg vanskelig forestille meg hvordan det er å ikke kunne kommunisere og oppleve verden via syn og/eller hørsel. Likevel følte jeg en klar og direkte kontakt, samt en fantastisk utstråling, da vi hilste på hverandre.
Det er i grenseland for min fatteevne å klare å omgi seg med så god energi som Edvard, med denfunksjonshemmingen han har. Møtet med ham minner meg på at jeg har en del å strekke meg etter, hva personlig styrke, livsmot og visdom angår.
Jeg er tilbake på blogghimmelen etter en aldri så liten vinterdvale. Det tar jo av og til litt tid før man får kommet seg i gang i det nye året :)
Jeg har utrolig mye på hjertet - perspektiver, tips, idéer, drømmer og mål - som jeg gleder meg til å dele med verden. Nå gjelder det bare å organisere hverdagen på en måte som gjør akkurat dét til et overskuddsprosjekt! For min del føles det som litt tidkrevende, men jeg håper også på å få tatt litt egne bilder og legge ved innleggene mine her, istedet for å knabbe fra andre (må jeg innrømme).
Apropo drømmer, så er dette en av de: Jeg drømmer om de fine toppturene jeg skal på utover senvinteren i Tromsø omegns fjellheim, forhåpentligvis i like nydelig påskevær som på bildet under.
Jeg føler meg virkelig H e l d i g som bor midt blant slike omgivelser som dette!
