World Kindness Day

Bare et siste lite innlegg før jul, jeg klarte ikke å la være å legge ut denne videoen som ble laget i anledning World Kindness Day 13. november 2010.

Se og nyt, gå ut i verden og vær snill :)

God Jul!

Momento

Jeg merker at juleforberedelser og hverdagsliv har virvlet meg inn i en litt oppjaget tilstand. Jeg vil at det jeg har å tilby her skal kommet fra et helt annet sted enn fra tankevirrvarr og følelseskaos, så jeg tar en liten pause fra bloggen til jeg atter en gang er dypt rotfestet i en renere bevissthetsform - også kalt Væren.

En fredelig jul ønses alle sammen :)

Jeg gjør så godt jeg kan...

... og dét er godt nok, som nissedamen på bildet sier.

Listen over alt jeg vil -  burde -  må gjøre føles enda lengre nå som det nærmer seg Jul. Også i dag hadde jeg planlagt en hel del under alle kategorier. Men formen er helt enkelt ikke på topp: brystet er stramt, skuldrene verker og lillesnuppa har vært syk etpar dager og netter.
Så etter å ha fått gjort unna bittelitt av det som står på lista, har jeg nå resignert for dagen. Jeg innser rett og slett at jeg ikke får gjort så mye mer idag, utover det alle mest nødvendige. Jeg velger å heller lytte til kroppen min, og gi den lov til å hente seg inn, slappe av. Med verdens beste samvittighet.

Sånn har det ikke alltid vært, fordi jeg på mange måter har vært perfeksjonist ut til fingerspissene.
Jeg klarte sjeldent å slappe av før alt var på sin faste plass, krysset av listen og på stell. Nå er det altså andre boller, jeg øver meg stadig vekk på å la det stå til. Merkelig nok så blir resultatet av det sjeldent så ille som jeg ofte forventer meg. Og viktigst av alt: På lengre sikt har jeg det bedre på denne måten.

Var det noen som sa flink pike? :)

A-ha!

I høst bestemte jeg meg for å komme ut av skapet, og virkelig godta meg selv som jeg er her og nå. Med alle mine sider, inkludert mitt turbulente "selv" - og med dét den vanskelige livvssituasjonen jeg til stadighet fant meg selv i. Det førte i sin tur til at jeg innså at jeg måtte stake ut en ny vei, eller rettere sagt, en ny måte å gå veien på. Jeg søkte blant annet hjelp hos NAV.

I dag var jeg i mitt 2. møte hos NAV med fastlege og psykiater med på laget, og temaet var fremtidsplaner og kursen fremover. Jeg hadde nok gått og gruet meg litt i forkant, og jeg merket ganske straks hvor vanskelig det kan være å forholde seg til alt det vanskelige som har vært og fremdeles er. Alt det som fortsatt ligger innestengt, som ennå ikke fullt ut er bearbeidet eller akseptert.

Men først og fremst så møtte jeg meg selv i døra, og da snakker vi skikkelig a-ha opplevelse. Jeg innså plutselig, som med et trylleslag, hvor preget jeg er av frykten for ikke å bli trodd. Ikke bli tatt på alvor. Ikke bli sett. I det jeg hadde fullført siste setning i en aldri så liten forsvarstale, skjønte jeg at i akkurat denne situasjonen så var frykten kun et fenomen i mitt eget hode. Med andre ord med liten rot i virkeligheten. Rundt meg i rommet satt jo tre mennesker som virket oppriktig opptatt av å hjelpe meg på riktig vei, på mine premisser.

Det viste seg også at personen fra NAV snakket mitt språk, at han var opptatt av temaer innenfor de sjangrene jeg skrive om her i bloggen. For en positiv overraskelse! Her satt jeg og valgte mine ord med omhu da jeg snakket om den viktige plassen yoga og avspenning har fått i min plan for en bedre helse (fordi jeg innbiller meg at mange fremdeles synes dette er "mystiske" temaer), og så viste det seg at vedkommende praktiserte lignende ting selv.

Det er rett og slett like fint hver gang egne fordommer og fastlåste tankemønstre blir synliggjort og gjort til skamme...

Kjærlighet på resept

I psykomotorisk behandling, som er en form for fysioterapi, er sammenhengen mellom kropp og sinn i fokus. Som min vakre fysioterapeut-venninne, Maren, sa: "Kroppen husker". En tenker seg at stress og vonde følelser som ikke blir bearbeidet hoper seg opp og setter seg i kroppen. Dette kommer til uttrykk i form av muskelspenninger, leddplager og andre fysiske plager.

Hos meg sitter det en del innestengte greier i bryst, skuldre og rygg. Jeg har i årevis vært spesiet plaget av et verkende og vondt høyre skulderblad samt "stram" pust. Derfor fikk jeg, etter mange forsøk hos fysio- og manuell terapeuter,  henvisning fra min fastlege til psykomotorisk behandling på Brygga Fysioterapi i Tromsø. Det timelange besøket hos Margit der, har blitt et av ukas største høydepunkter!
Det er kanskje ikke helt som på bildene ovenfor, men åååååh så godt det kan føles å være der.
 
Jeg er ikke kurert, og har selvfølgelig også støtt på noen vanskeligheter i meg selv. Men for det meste føler jeg meg omsluttet av omsorg og veldig ivaretatt i Margits varme hender. Jeg begynner å forstå hvorfor Snåsamannen og andre mener at man kan helbrede mennesker med kjærlighet.
Og sist men ikke minst så er det en utrolig fin måte å bli bedre kjent med seg selv på.

Verdt å prøve..?

Gi deg hen...

Damen på bildet gjør en bittelitt annan variant, hun har ikke foten på kneet

... til Universalstillingen, eller "Favorittstillingen", som yogalæreren min kaller den. Og hun har så rett - dette er virkelig en av mine favorittstillinger. Dette er stillingen som strekker på flest muskler samtidig, og den gir en deilig avspennende effekt. Også denne er nokså ukomplisert og forholdsvis tilgjengelig, så lenge du har et noenlunde rent gulv å ligge litt i fred på.

Gjør sånn her:

• Legg deg på rygg med beina rett ut, og armene langs siden
• Flytt stumpen litt til høyre. Dette for at ryggen blir liggende rett i den fullstendige stillingen. 
• Sett din høyre fot på ditt venstre kne, da har du altså samtidig bøyd høyre kne
• Ta tak i høyre kne med ventre hånd, og "rull" mot venstre til kneet ligger i bakken 
• Når kneet er helt i bakken, puster du dypt inn samtidig som du strekker høyre hånd 90 grader/rett opp, helt ut i fingertuppene.
• Pust samtidig som du vrir overkroppen, nakke og hode mot høyre og lar høyre hånd følge med til den ligger 90 grader rett ut fra kroppen eller nærmere opp ved hodet, for bedre strekk i brystet og under arm 
• Lukk øynene når du så har kommet inn i stillingen
• Ryggsøylen din er nå vridd i to retninger, som en kopptue
• Og da gjelder det å gi seg hen til stillingen, dvs scan kroppen din fra topp til tå og se om du kan gi litt og litt mer slipp. Gjerne for hvert utpust. 
• Hold så lenge du vil, og husk å gjøre på motsatt side
• Å virkelig gi slipp er noe av det vanskeligste for å mennesker å gjøre, men øvelse gjør mester. Jeg kan love deg at det er verdt det!

NAV

Jeg kom over en liten tråd med frustrasjon rettet mot NAV, på Facebook idag. Fordi jeg har hatt en del å gjøre med NAV de siste par årene selv (både som ansatt og som privatperson), så har jeg stor medfølelse for frustrasjonen: Arbeidsledige som venter i månedsvis på en ganske så redusert inntekt, ferske småbarnsfamilier som i en krevende periode lever i økonomisk uforutsigbarhet, syke som ikke får hjelp til å finne frem i en byråkratisk jungel, osv. osv.

Likevel så vil jeg gjerne, både for min egen del og andres, forsøke å snu litt på perspektivet her:

Norge tilhører, så vidt jeg vet, et mindretall av land i verden som i det hele og det store har et velferdssystem. Og av de landene som har et velferdsysstem som med rette kan kalles for akkurat det, så fungerer nok det norske relativt bra.
Vi trenger ikke reise lenger i tankene våre enn til Storbritannia - hvor høyrebølgen har feiet over utdanningssystemet der nylig, med den følge at det nå koster utrolig mye mer penger enn her i Norge å ta høyere utdanning. Jeg tror mange nordmenn ser på det å ta høyere utdanning som en selvfølge. Jeg er ingen ekspert, men har inntrykket av at det i USA ser det ganske mørkt ut for de som ikke har råd til dyre forsikringer, når du blir syk. Det er visstnok ganske stor forskjell på private og offentlige sykehus.

Det å ha et så utbredt elferdssystem som det vi har har, som alt annet i verden, sin pris. Fordi vi i Norge er opptatte av viktige prinsipper/idéer som likebehandling og demokrati, så medfører dette i noen tilfeller byråkrati, "firkantet" saksbehandling, osv. Men tenker man seg alternativet til et velferdssystem - altså intet velferdssystem, så er den prisen ikke så ille å betale likevel?

Det beste man kan gjøre for seg selv, tror jeg, er å ta ansvar for seg selv. Å ha minst mulig med NAV å gjøre i fremtiden, har i allefall blitt et bevisst mål for min del. Det betyr at jeg må ta noen tøffe prioriteringer, spare penger, ta de rette valgene med tanke på å klare eget livsopphold selv.
En annen måte å ta ansvar på, er å se at NAV egentlig er det samme som deg og meg - folket. NAV styres av politikerne. Norge er et demokratisk land, hvor folket velger sine politikere. Vi har også andre muligheter til å påvirke styringen av landet vårt, med f.eks å melde oss inn i politiske partier selv, si fra til de rette innstanser i stedet for å bli sint til ingen nytte. Mulighetene til å påvirke retningen er utallige. Og, som så mange jo har erfart:

Det er alltids rom for forbedringer!

Jeg mottar gjerne rettelser og kommentarer på innholdet i dette innlegget.

Ha en god dag :)