Bursdag og Jul 2011

Nora - Bursdag


JOHA Ulldress

KIVAT Ulldress

JANUS ulldress til å ha under regn/vintertøy (litt tynnere enn de ovenfor) i rosa, lilla, naturfarger...



Nora - Jul

BRIO dukkevogn

JOHA ullundertøy, strl 92/100 ensfarget (vi har grå og lilla):

NAME IT ullundertøy, ensfarget, strl 86/92

Sport og Fritid, v SATS Langes har supert utvalg av begge merker!

Linda: 


Penger til Kitchen Aid

Turtle Twist klokke, kan bestilles her

Almanakk for 3 år frem i tid!! Kan kjøpes her

Til deg. Fra meg.

Lost

By David Wagoner

Stand still. The trees ahead and bushes beside you
Are not lost. Wherever you are is called Here,
And you must treat it as a powerful stranger,
Must ask permission to know it and be known.
The forest breathes. Listen. It answers,
I have made this place around you.
If you leave it, you may come back again, saying Here.
No two trees are the same to Raven.
No two branches are the same to Wren.
If what a tree or a bush does is lost on you,
You are surely lost. Stand still. The forest knows
Where you are. You must let it find you.

Det går mot vår, og alle hjerter gleder seg...

God helg :) 

Aurora Borealis - Nordlys

Jeg ble helt forgapt i denne diamanten av en kortfilm laget av Ole Christian Salomonsen. Tromsømannen har brukt 6 måneder på å forevige det fantastisk vakre nordlyset i og rundt Tromsø-området. Mye av arbeidet har naturligvis foregått ute og alene på natterstid - that´s dedication!

Jeg takker atter en gang høyere makter for å få bo i dette nydelige lille hjørnet av verden.

Se og nyt!

Påfyll og alternativ trening

Etter å ha startet opp med litt i overkant iherdig og hyppig trening med mye og tøff løping den siste måneden, har spesielt knærne mine sagt i fra om at de trenger restitusjon. Også nå som jeg var så godt igang! Vel, da må man bare finne alternative måter å få matet de små loppene i blodet på, og samtidig sørge for mosjon. 

I går befant meg i en tilstand av å være generelt LEI (= daff+rastløs+giddesløs), og følte et skrikende behov for miljøforandring, gjøre noe helt annet. Jeg elsker å være ute - spesielt i "freskt" vær, jeg elsker vill natur - fjell og hav, og jeg er et utpreget "hyttemenneske" som i blant drømmer om et koselig gammeldags hus på landet. Så jeg fikk en idé som fyllte alle behovene ovenfor: Jeg kledde på meg mine barskeste klær, satte meg bak rattet og storkoste meg mens jeg kjørte i snøfokken - hele veien til ei nydelig lita bygd 20 km fra Tromsø som heter Ersfjordbotn. Der parkerte jeg bilen et rett utenfor bygda og så gikk jeg rett og slett en lang tur gjennom bygda og tilbake, i snøstormen som for tiden kommer og går her oppe i nord. Veldig fornøyd med både kreativiteten og opplevelsen etterpå!

Sånn ser det ut i Ersfjordbotn på en noe klarere vinterdag- og kveld:

God helg i snøstorm, eller vårsol, alt ettersom hvor du befinner deg i landet :)

Jeg er lei meg, Japan!

Jeg fant akkurat ut at Blogger´s Day of Silence var igår. Det hadde jeg bare ikke fått med meg! Utrolig, siden jeg sitter klistret til nyhetsskjermen både på TV og nett nå om dagen, for å følge med tragediene som utspiller seg både i Japan og Libya. Men sant.

Innbyggerne og andre med tilknytning til begge land har min dypeste medfølelse.

Triks i ludo

Slenger inn min kommentar til et spørsmål i et av de siste innleggene på boablogg.no. 

"Hva jeg gjør når andre mennesker forsøker å sette seg over meg? (lød spørsmålet)

Jeg minner meg selv på mitt grunnleggende syn på mennesket: Vi er essensielt sett det samme, ett, en helhet, som henger sammen med resten av universet. Og i sin essens er denne enheten, helheten, kjærlighet og fred. Under alt det andre - som noen ganger kommer til uttrykk i form av arroganse, nedlatenhet og annet - der er vi kjærlighet og fred. Når andre behandler meg nedsettende, og jeg reagerer negativt på det, så er det fordi vi har etpar mekanismer i oss som gjør oss ubevisste på vår sanne natur. Disse mekanismene er "å tenke", og Tenkertens følgesvenn "følelser". De har en tendens til å nærmest legge et lokk over denne naturtilstanden som vi alle har i oss hele tiden.
Det gjelder derfor å stikke hull på dette lokket, slik at man kan se andre og verden ellers som "det samme som meg" istedet for som en fiende.
Det å tenke og ha følelser(emosjoner) er bare to av flere andre bevissthetsformer. Hvis man får på banen andre former for bevissthet, så kan ikke tankene regjere på egenhånd lenger. For meg hjelper det å *kjenne* etter følelsen av liv i hendene mine f.eks, eller flytte fokuset ut fra meg selv, høre på lydene rundt meg etc.
Kanskje jeg ikke føler meg umiddelbart lettet for alle mine sorger, men jeg har i allefall vanskeligere for å legge et medmenneske for hat. Og i et langsiktig perspekiv har disse "grepene" medført også andre positive endringer hos meg. Jeg føler meg mindre engstelig, har mer å gå på og er mer tilgivende overfor meg selv og andre, + +."

Og en liten oppfølger/utdypning:

"Hei igjen, ville bare utdype en liten sak. Jeg tror en lett kan misforstå det med å bruke andre deler av bevisstheten enn bare Tenkerten (=tankene). Jeg må i grunnen ofte trekke opp skillet for meg selv, vi snakker jo om litt sånne uhåndgripelige størrelser her.

Du sier litt av opplevelsen blir hengende igjen når du prøver å ikke tenke på det. Jeg tror ikke man kan legge noe helt bak seg ved å skyve det unna. Jeg tror man er nødt til å face det som skjer helt og fullt, uansett hva det er. Men, det er forskjell på å face det kun delvis - med kun den tenkende delen av oss selv, og med "hele" oss selv - resten av bevisstheten vår. Det er når vi gjør det siste at vi tåler å face det verden facer oss med. Det er sånn vi kan klare å virkelig akseptere det. For hvis Tenkerten da bestemmer seg for å likevel leke Galematias med oss, så vil en annen del av oss klare å avsløre tankebløffen - de forvridde og feilaktige historiene som Tenkerten hele tiden serverer oss om livet. Og da mister historiene sin troverdighet. DET VIL SKJE, med litt øving :)"

Nå skal det sies at jeg ikke alltid er like raskt ute med denne påminnelsen til meg selv, men I´m getting there!

God helg!

Jeg er en nerd

Har alltid vært det. Kommer kanskje alltid til å være det? Nå har nerdetheten min også kastet seg over to av mine yndligstemaer: spiritualitet og selvutvikling. Jeg har litt sånn halvt bevisst halvt ubevisst fundert litt på forholdet mellom disse begrepene, eller rettere sagt innholdet i dem. Står de i motsetning til hverandre? Utelukker det ene det andre? Eller kan man romme en søken etter vår sanne natur - den identitetsuavhengige tilknytningen og enheten med alt som er, samtidig som man ønsker å utvikle selvet - få bedre selvtillit, utvikle sine personlige egenskaper, nå sine personlige mål?

Seek, and you shall find! Jeg fant dette intervjuet med verdens mest kjente coach, Anthony Robbins, og ble begeistret for mange gode svar.

Hei og hopp

Deler denne videre, jeg

Linker videre til dagens innlegg fra Silje på siljesreise.com, en blogg jeg følger jevnlig. Syntes det var så fint skrevet, og er sikker på at mange fler enn meg trenger et slikt budskap både nå... og nå...og nå! :D

Å være fornøyd med seg selv

Bildet linker til silesreise.com, som linker videre til kilden ;)

Let the healing begin!

Det har skjedd mye på det indre, personlige planet for min del de siste få ukene. Jeg tror jeg må ha hatt det man kan kalle for et gjennombrudd i forbindelse med den terapien jeg har holdt på med siden mars i fjor. Det føles i hvertfall som om nok en sten har løsnet fra skuldrene mine og utløst et lite skred. Jeg føler meg bokstavelig talt lettere, lettet, innimellom.

Prosessen med å forsøke å forstå casus Linda har ikke vært helt enkel. Jeg har vært innom et fåtall diagnoser, men ikke helt landet på noen av dem. Når jeg nå ser tilbake på alt som har vært sagt til ulike personer i helsevesenet, så ser jeg at jeg helt automatisk og selv uvitende om det har unngått det som har vært sakens kjerne, og i stedet surret litt rundt og rundt grøten. En litt morsom realisasjon, egentlig. Og antakeligvis ikke helt uvanlig. Vi har en facinerende sterk drift til å unngå og rømme fra våre indre utfordringer, og det er synd, siden jeg er overbevist om at det i dem finnes gyldne muligheter til å oppnå indre vekst -- og omsider indre fred.

Anywho: Selv om historien min kanskje er mer kompleks enn som så, så føler jeg meg nå - til forskjell fra tidligere - ganske sikker på at jeg i i store deler av mitt liv har vært plaget med ulike grader av angst. Sosial angst, i sær.
Og som det jo heter: "To see is to set free"! Jeg er oppriktig takknemlig for innsikten, fordi det nå er mulig å ta tak i tingene, gjøre noe med det. Veien videre dreier seg om å kartlegge redslene mine, identifisere angsten. Jeg må altså virkelig følge med på det indre livet, følelsene som dukker opp, hva er det jeg føler nå? Så gjelder det å finne rette teknikk for å forstå hva som egentlig skjer, og så "snu" prosessene. Jeg har allerede litt kunnskaper om kognitiv terapi, og har allerede erfart hvor positivt det kan virke. For veldig mye av det vi tenker er jo rett og slett verken realistiske eller hensiktsmessige måter å tolke verden på, og går man tankemønstrene etter i sømmene, så kan det hende at de rett og slett er så dårlige at de bare rakner av seg selv.

Jeg vil ikke at denne bloggen i for stor grad skal være en utgreining om mine redsler og pinsler (Det er ikke allment interessant, i grunnen...) Men ved siden av at skriveriene mine fungerer som en slags "komme ut av skallet mitt"- prosess, så er motivasjonen bak et håp om også å kunne være til hjelp og trøst for andre medmennesker. Så derfor tar jeg dette med, og skal siden prøve å skrive litt om mine erfaringer med å ta tak i angst - eller andre uhensiktsmessige tankemønstre.

Vel, neste blogginnlegg kommer til å dreie seg om litt lettere ting. Jeg lover :) :)

Ha en fredelig, gledelig og givende uke, folkens!

Jantejenter!

Du er herved advart: Her kommer et lite oppgjør med en type jenter og kvinner som jeg har møtt på hele livet og til stadighet møter på overalt!
Jeg kjenner angsten stramme grepet ytterligere rundt halsen på meg i det jeg skal begynne på begynnelsen, og skrive det jeg nå skal skrive om, fordi konsekvensene av det har satt så dype spor i meg. Får bare hoppe i det, så here goes:
Som liten og ung jente og ungdom var jeg både pen, sosial og sjarmerende - med langt lyst prinsessehår og dukkeansikt, jeg var oppvakt og flink på skolen, flink til å synge og tegne, intet usedvanlig stort idrettstalent men absolutt fremmadstormende på det området også, og skrekk og gru - som om ikke dette var nok: Jeg hadde mine bestemte (og ja, jeg innrømmer det først som sist - iblant litt vel bestemte) meninger samt selvtillit nok til å stikke meg frem med dem også!
Jeg skriver ikke dette for å skryte av meg selv, for tro meg, den dag i dag sitter det veeeeeldig langt inne å klare å si så mange positive ting om meg selv. Og jeg mener heller ikke at jeg fortjener å bli opphøyd og få spesialbehandling på grunn av mine sterke sider og ressurser, mer enn noe andre. Eller at jeg i det hele og det store er mer spesiell og verdifull enn andre. Men, jeg fortjener like mye som vi alle gjør å få lov til å trekke frem og være stolt av de sterke sidene jeg har. For sterke sider og talenter har vi alle sammen, hver på vår måte!
Det som kanskje har vært litt spesielt med mine sterke sider, er at mange av de har vært i overenstemmelse med den smørbrødlisten av egenskaper som samfunnet av en eller annen grunn har kommet frem til skal verdsettes høyere enn andre (utseende, idrett og fysisk aktivitet, intelligens osv (klokhet, empati osv har f.eks ik like høy status ser det ut som!)).  Og dermed så har jeg vært stilt ekstra lagelig til for hogg fra jantejenter og diverse andre "hyggelige" skapninger: Folk som er misunnelige, som ikke tåler andres suksess, som er så livredde for å føle seg mindre enn andre at de er i stand til å ta i bruk all verdens teknikker for å forhindre at andre ser hvor små de egentlig føler seg. F.eks ved å fryse ut, baksnakke, splitte og herske, himle med øyne når man snakker, og... listen er lang, for det er ikke kreativiteten det står på når enkelte går inn for å trykke ned andre. For voksne kvinner tror jeg mye av nedtrykkingen og utpsykingen går ut på å utnytte skyldfølelsen som så mange av oss bærer på: redselen for å ikke strekke til overfor våre nærmeste, familien vår osv, noe man jo ofte kjenner på i møtet med kravet om andre former for vellykkethet - karriere, trening og annet. Madeleine Albright skriver f.eks i sin biografi at hun som diplomat og karrierekvinne stadig har fått slike "påminnelser" spesielt fra andre kvinner i form av: "Hva med barna dine, får du tid til dem?" Samtidig som voksne kvinner jo samtidig ser ned på de som føler at det å være hjemme med barn og hus og virkelig skinne på dette området av livet, er det riktige for dem. Resultatet har jo blitt det som vi ser overalt: Den nye kvinnefolkesykdommen: Flinkpikesyndromet, eller Superkvinnesyndromet, eller - forsøket på å ta livet av oss selv i streben etter å mestre alt på en gang.
Her til lands lever vi jo som kjent i et generelt utpreget jantesamfunn. "Er du flink til noe? HYSJ på deg, det skal du søren meg holde for deg selv." Men vi jenter og damer er altså eksepsjonelt flinke til å holde hverandre i tøylene, dømme, kritisere og trykke hverandre ned. I stedet for det vi trenger: Å stå sammen, heie på hverandre, med det målet for øyet å laget en verden hvor vi kan være oss selv, uansett hvordan vi da ser ut og er, og være stolte av dèt! 

Jeg er i hvertfall overlykkelig akkurat i dag, for at det nettopp har gått opp for meg hvor mye jeg har latt slike mobbejantejenter ødelegge for meg. At jeg har latt de stjele selvtilitten fra meg, og nesten tatt fra meg evnen til å være åpent stolt over mine positive sider. At angsten holder på å rive meg i filler etter at jeg har kommer med et godt og velmenende råd til noen, eller sagt meg uenig i noe, fordi jeg fremdeles har klare og velgjennomtenkte meninger om et og annet jeg står for.
Jeg er lykkelig for å se det, for derifra går veien videre mot å ta tak i og bekjempe angsten for jantejentene og det å være stolt over meg selv. For så å videreutviklie og bruke mine ressurser til å gjøre noe nyttig og bra for både meg selv og andre igjen. Og på den måten skape en god verden å leve i for oss alle, velfortjent som det er.

Og til slutt, til alle de som eventuelt har følt at jeg har mobbet eller trykket ned (man ser jo ikke alltid seg selv like godt): Det er jeg så inderlig lei meg for, jeg vet så godt hvordan det føles, og ber om tilgivelse. 

Obs obs! Bloggtips!

Min gode nabo var innom idag, og tok med seg et godt tips: Hun har en venninne som nylig har startet en blogg. "Jeg tenkte på deg og bloggingen din da jeg leste denne, at det var i din gate.", sa hun. Naboen min viste meg etklipp fra God Morgen Norge, hvor bloggerinnen Belinda "promoterte" bloggen sin sammen med Unni Lindell. Lindell skriver sin egen blogg, og i tillegg til at hun jo som kjent er forfatter, så er hun åpen om å det å ha angst. Kontakten de to i mellom ble opprettet da Belinda, som selv har hatt angst hele livet, stilte Lindell noen spørsmål i forbindelse med dette. Dette er opptakten til opprettelsen av Boablogg.no, hvor hun skriver om prosessen med å få angsten til å "lære seg å oppføre seg", som hun skriver selv.

Jeg sjekket ut Boablogg.no umiddelbart, og kjente meg veldig godt igjen i det hun har skrevet. Da har jeg samtidig røpet mer om hvordan mine psykiske utfordringer kommer til uttrykk. Det er i grunnen noe jeg lenge har hatt lyst til å skrive om - min historie, men det jeg synes enda det er vanskelig å forklare hva som egentlig skjer, fordi jeg nok ikke har fått tak på det selv. Med tider og stunder kanskje...

Uansett, hurra for alle som går ut og er åpne om denne tematikken og andre mer eller mindre tabubelagte greier! Jeg vet av egen erfaring at åpenhet gjør en vanskelig situasjon overkommelig, og mulig å leve godt med. Det har vært en viktig og svært positiv milepæl for min del. Ekstra fint er det når noen har evnen til å skrive så innsiktsfullt, morsomt og vakkert om det.

Vi har alle garantert opp til flere mennesker rundt oss som sliter med angst av en eller annen grad, så enten man plages med det selv eller ikke, vil denne bloggen være verdifull å lese.

Conscious Collection

Jeg har alltid hatt en kreativ side ved meg som lever og jobber, og som ofte kommer til uttrykk gjennom interessen for klær og mote. Jeg søker nesten daglig inspirasjon på diverse blogger og magasiner, og klarer visst ikke helt holde denne interessen borte fra bloggen min heller. Når H&M nå lanserer sin Conscious Collection i alle butikkene sine 14. april, så føler i allefall at det er en viss link til det bloggen min handler om. Som jeg skrev i et tidligere innlegg - hva bedre enn at man kan kjøpe vakre klær med verdens beste samvittighet - fordi de samtidig er miljøvennlige! Organisk bomull og resirkulering er stikkord her. Og stilen for øvrig er veldig i min gate.

*Glederseg*

Gode nyheter!

I går våknet jeg opp til gode nyheter: I en tekstmelding fra husverten stod det at den aktuelle kjøperen gjerne vil beholde oss som leietakere, ved et eventuelt salg. Hurra!! Det betyr at vi får fortsette å bo i leiligheten "vår", hvor vi rett og slett trives veldig godt!
Det er relativt enkelt å logisk forklare enden på denne visa, det har nok skjedd større undere før. Likevel så har jeg en bestemt følelse av at bønnene fra både meg selv og andre fra fjern og nær har blitt hørt. Så til alle de jeg vet har sendt oss og Vårherre gode tanker og ønsker, vil jeg gjerne si Hjertelig Takk!

Idag har jeg innvilget meg selv noen timer med kosetid på timeplanen, så da fikk jeg sett litt av skisprinten med en god kopp te i sofakroken og hatt en lang avspenningssekvens - nærmere bestemt kroppsgjennomgang/bodyscan. Senere i kveld blir kosedagen komplett med en yogaøkt på SATS, som jeg virkelig ser frem til siden yndlingsinstruktøren min er vikar der i dag. Etter at ha vært sykemeldt siden mammapermisjonen min gikk ut i mai i fjor, har jeg de siste månedene hatt en oppadstigende form. Gradvis har jeg skrudd opp tempoet i hverdagen: laget flere avtaler, trent mer, startet på noen kortere og noen lengre prosjekter osv. Konklusjonen så langt er at jeg har mer energi, mer overskudd og tåler belastninger fra hverdagstralten bedre og bedre. Men, de siste ukene har kroppen forsøkt å fortelle meg at aktivitetsnivået kanskje har ligget litt i overkant. Jeg har lært meg på den harde måten, at da er prioritet nr 1 å søke fred og stillhet slik at jeg kan finne balansen igjen.

Fordeler med yoga - egne erfaringer

Jeg har i 2 år drevet med yoga opp til flere ganger i uka, både hjemme, på kurs og på SATS. Dette er min oppsummering av grunnene til at denne vanen nok kommer til å bli en følgesvenn for livet:

• Fred og stillhet mellom, rundt og fra tankestøyet. Denne "stillheten" skaper en følelse som ikke kan beskrives med ord, men hvis jeg absolutt må gjøre det, så er livsglede, kjærlighet og Flyt fine stikkord. Tiden stopper opp. 

• En myk og smidig kropp

• Balanse, både i fysisk og psykisk forstand

• Direkte erfaring om sammenhengene mellom kropp, sjel og psyken

• Kroppsbevissthet - bl.a evnen til å høre beskjedene kroppen min sender meg, til og med hvis det er en ørliten bortgjemt del av den som snakker

• Avspenning - hvilket henger nøye sammen med punktet ovenfor: Evnen til avspenning krever kroppsbevissthet, og kroppsbevissthet styrker evnen til avspenning.

• Mestringsfølelse: Jeg utvikler meg fra gang til gang. Fullt fokus på øvelsene, mitt indre og det som skjer på matta mi virker dempende på konkurranseinstinktet og trangen til å sammenligne

• Økt muskelstyrke - jeg blir sterkere, rett og slett. 

• Stressdemping!

• Økt konsentrasjonsevne 

Me luuuuves Yoga! 

Identitetskrise

Jeg startet dagen idag med å ta den berømmelige fredagsvasken. Den er egentlig en ypperlig mulighet til å "øve" seg på å være Tilstede, i stedet for å kjede seg, skyndte seg med å bli ferdig, eller - som jeg gjorde: forsvinne i sine egne tanker. Jeg mistet meg selv fullstendig der jeg gikk og tørket, støsugde, gnikket og gnukket, i mine små grås yndlingsgesjeft: Å gruble på hvem jeg er, hva jeg vil, hvem jeg skulle vært mer som, hva som inspirerer meg og hva jeg skal gjøre - gjøre og atter gjøre nå, i morgen, i fremtiden. For det er jo så mye jeg vil!!
Jeg vil bo i et koselig hus på landet og gå på fjellet hver dag, samtidig som jeg gjerne skulle reist oftere til storbyer og kjent på den urbane pulsen. Jeg vil tilbringe mye tid hjemmemed håndarbeide, baking og andre hobbysysler, men har jo også store ambisjoner for yrkeslivet, mine intellektuelle og akademiske behov, samt det brennende ønsket om å kombinere de siste ønskene med å bruke de til noe meningsfyllt, lage en bedre verden osv. Jeg elsker å sette meg foran gullrekka på fredags kveld i et hus som dufter rent og glitrer av ryddighet, men skulle samtidig ønske jeg hadde hjerne mer som en manns, slik at jeg var flinkere til å ikke bry meg så mye om sånnt. Jeg har satt meg som mål å komme i enda bedre fysisk form, samtidig som jeg føler behovet for åndelig utvikling, avspenning og det å gi kroppen ro. For ikke å snakke om behovet for å dyrke mine kunstneriske og kreative sider, som nok har vært veldig nedprioriterte i mange mange år. Jeg vil gjøre, være og oppleve alt dette, helst på en gang!

Er det noen som kjenner seg igjen??

Men, vent, stopp en halv, det er jo som kjent et regnestykke som ikke går opp. Uansett hvor mye det ligger i tiden, fordi vi i Norge har en formidabel frihet og muligheter de facto til å velge å gjøre stort sett det vi vil med livene våre. Og uansett hvor mye medier og sosiale nettverk sørger for å bombardere oss med eksempler på de som "får til alt", være seg naboen som er supermamma med karriere og mange barn, eller hvem det nå måtte være. Ingen kan gjøre alt på en gang, være høyt og lavt. Ingen!

Så hvorfor er vi, i allefall noen av oss, skrudd sånn sammen at vi nesten tvangsmessig bruker så mye tid på slike tanker? Hva er det dette dreier seg om?
Det er viktig å ha drømmer og drivkraft, men jeg må nok konstatere at det for min del dreier seg mye om at jeg av sammensatte grunner ofte setter veldig høye standarder for meg selv. En del av meg blir tilsynelatende aldri lei av å stille urealistisk høye krav til meg selv, for så å instendig mane til iherdig innsats for å innfri.Heldigvis har jeg etterhvert samlet meg en verktøykasse med noen gode redskaper som får meg ned på jorda igjen, og gjør det motsatte av det den smarte men ikke så kloke "Tenkerten" oppfordrer til.

Nå skal jeg gjøre yoga, og hente frem min indre Dalai Lama!

God helg :)

Sjokonkurranse :)

Sunn hjemmelaget sjokolade (kan det bli bedre?) kan vinnes her:

Jeg deltar i konkurransen selv, og du er herved invitert.

Ut på tur!

Ja, da var det ut på tur igjen, og i dag er det Buren (802 moh) på Kvaløya utenfor Troms som lokker.

Sånn er utsikten derifra på en god dag. Bilder lånt fra utpaatur.net

Denne gangen skal jeg gå med 3 selverklærte "Baillhæsta" (på godt Nordnorsk), i det som kan bli litt stormfulle forhold i fjellet. Og når jeg tenker over tidssskjemaet som er presentert aner jeg at det blir litt av et tempo for min del oppover der, de gutta er antakeligvis i noe bedre shape enn meg. Litt smånervøs er jeg, men jeg gleder meg som alltid til å få kommet meg til fjells! Jeg har alltid vært aktiv av natur, så i blant kjenner jeg litt på at det blir for mye stillstand å være sykemeldt. Da er disse turene om mulig enda mer kjærkomne enn ellers. Man kan vel si det sånn at det er hell i uhell at jeg har mer tid til overs for slikt enn i en "normal" hverdag.

For all the women who independent

Her kommer dagens inspirasjonskilde: Den tidligere amerikanske utenriksministeren, feministen og demokraten, Madeleine Albright. Denne dama har både guts og humor, hun er både intelligent og klok. Et flott forbilde for kvinner over hele verden!

Klikk på bildet og se et 13 minutters intervju om det å være kvinne og diplomat 

 

 

Ha en givende dag!

En liten bønn

For noen dager siden fikk vi en beskjed jeg ikke trodde vi ville få på en god stund fremover, men som jeg nok hele tiden har fryktet et sted langt bak i hodet: Husverten vår ønsker å selge leiligheten vi leier.  Og allerede i dag kom det et par på en slags visning. Det var en utrolig tung nyhet å få... Vi har bodd her i halvannet år nå, har følt mer og mer at vi har landet og funnet oss til rette i leiligheten, vi trives utrolig godt i flotte og barnevennlige omgivelser, og har utrolig fine naboer på alle kanter. Lillefrøkena har barnehageplass et steinkast unna, og vi bor nært jobben til Lykkemannen. Og ikke minst, vi har trivdes veldig godt med å få være i ro på samme sted i denne perioden, etter en del flytting de siste årene før vi kom hit.

Det er i møtet med en slik situasjon at uroen og engstelsen i meg virkelig kommer frem, og jeg må innrømme at alt jeg har av kloke ord, innsikter og "grep", sitter langt inne. Men én ting er jeg i stand til å gjøre. Det er nemlig forsket på effekten av at noen ber for andre. I et prosjekt ble "like" syke mennesker delt i to grupper, og så ba man fremmede mennesker fra alle kanter av verden om å be for den ene av de to gruppene. Det viste seg at en betydelig større prosentandel fra denne gruppen ble friske på ellers uforklarlig vis, i forhold til den gruppen mennesker ingen ba for.

Så jeg ber min familie, mine venner og andre som vil oss vel om å sende en liten bønn til Vår Herre, Universet, Gud eller hva dere enn kaller dette mysteriet bak skaperverket for. En bønn om at Han/Hun må se ned til oss og hjelpe oss med å finne en god ordning på situasjonen vi står i nå.
Det vil jeg være evig takknemlig for.

Om å følge drømmer

For en stund siden klikket jeg meg inn på et foredrag på ted.com, som hadde den tiltrekkende tittelen "Really achieving your childhood dreams" (Foredraget kan du finne Her). Det satte i gang den sedvanlige tankekverna og en hel haug med positive følelser - jeg satte meg rett og slett ned for å huske,  og skrive ned, hva mine barndoms/ungdomsdrømmer var. Jeg har alltid elsket å lære om andre kulturer, herunder andre språk. Så en av drømmene mine var å lære flere fremmedspråk enn det jeg kan fra før av - engelsk. Jeg tror ikke jeg dengang hadde et spesifikt språk i tankene, men jeg vet at hjertet mitt idag banker litt ekstra fort når jeg hører français.

For å gjøre en lang historie litt kortere, så er det foreløpige produktet av all drømmingen at jeg nå jobber med å få med min kjære (og lillesnuppemor) til Montpellier i Sør-Frankrike. Der vil jeg bo i hele juli denne sommeren, og lære så mye fransk som mulig på en språkskole som heter ILA.

Sånn ser det ut der :)

Det er litt småtterier som må tenkes over og finnes ut av før turen er i boks, men jeg er stolt over å i det hele tatt ha satt i gang en seriøs utredning av saken.

Og det er uansett et mål for 2011 å lære fransk godt nok til at jeg kan gjøre meg noenlunde forstått, skulle jeg treffe på et annet fransktalende menneske.  Jeg er så gira på fransk-prosjektet mitt at jeg som en start har skaffet meg et program på nett hvor man kan komme i gang med basic fransk. Så nå bruker jeg noen timer hver dag på glosepugging!

Wish me luck!

Positiv psykologi...

...er i vinden for tiden. Coaching, The Secret, tenk-positivt-bølgen, mindfullness osv vitner om det. Selv om jeg personlig føler at noen av metodene og filosofiene er noe overfladisk, eller at det presenteres litt for enkelt som "Den store nøkkelen" til et lykkelig liv, så heier jeg på denne relativt nye retningen innenfor psykologi. Ikke minst så er det utrolig spennende å følge med på hvilke sammenhenger og metoder vitenskapen kan avdekke og finne opp innenfor temaet.

Så, da jeg fant foredraget nedenfor av en psykologi-professor på www.ted.com, måtte jeg jo bare se det!

http://www.ted.com/talks/lang/eng/martin_seligman_on_the_state_of_psychology.html

Apropo www.ted.com, så finnes det massevis av inspirerende foredrag på denne siden! Både jeg og min kjære bruker endel ledig tid, pauser og kvelder til å høre på disse snuttene. De er vennene våre :)

Tar du utfordringen?

Det er dags for et yoga-innlegg igjen! Jeg er jevnlig innom yogajournal.com, en genial side for de som er interessert i yoga. Nå har de virkelig funnet på noe genialt: 21 day challenge, som du finner her. De har laget 21 ulike yoga-sekvenser (videoer) for hver dag: noen er korte, noen lengre, noen passer for morgen og noen for kveld. Du kan enten følge opplegget dag for dag, eller velge ut den sekvensen du føler for akkurat i dag. I tillegg finnes det meditasjonssnutter og forslag til pusteøvelser o.l.

Å skape din egen hjemmepraksis er essensielt for å få mest mulig ut av yoga. 21 day challenge er en super måte å få til det på, for både nybegynnere og for de mer erfarne som kanskje har fallt litt av lasset. Det finnes ingen unnskyldinger for ikke å komme i gang, så lenge du har lyst til å gjøre yoga: 15 min og en yogamatte er alt som skal til. Lyder, rotete omgivelser eller topplokk, kan fint eksistere rundt/i deg mens du driver på, det er kun et spørsmål om aksept og fokus. Hvis du har skader, så finnes det alltid alternative måter å gjøre øvelser på, det viktige er å lytte til din egen kropp og finne dem.

Jeg har tittet litt på noen av sekvensene og har blitt superinspirert til å ta utfordringen!

Er du med meg??

Vår beste dag

Marit Larsen har i forbindelse med en reklame samarbeidet med Nrk og laget sin egen versjon av sangen "Vår beste dag", som opprinnelig er Erik Byes sang.

Nå er jo smaken som kjent som baken, men for meg er dette en liten perle som jeg putter i skattekammeret mitt. Og for en nydelig tekst!

"Kom og lytt til lyset når det gryr av dag

solen løfter sin trompet mot munnen.

Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;

Denne dag kan bli vår beste dag!

Stien som vi gikk i går er like ny,

hemmelig som ved vårt første morgengry;

Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre,

dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag,

hør, maneten stemmer sine strenger.
Løfterik er tonen i et fiskevak,

denne dag kan bli vår beste dag!

Fjorden vår er like ny og blå og blank,

blikket ditt er fritt og ryggen like rank.

Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre,
dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Kjære lytt til mørke når vår dag er gått,

natten nynner over fjerne åser.

Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,

mer, kan hende, enn vi har forstått!

Månen over tun og tak er like ny,

men tier stille om vårt neste morgengry.

Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre,

dagen i morgen skal bli vår beste dag."

Kloke ord

Min nye venn, Gunhild, la igjen en nydelig kommentar til et innlegg jeg skrev tidligere. Jeg har fått hennes tillatelse til å trekke det frem og dele det med dere: 


"Det å plages med "seg selv" gjør at man blir tvunget til å se innover. Man blir kjent med seg selv på et "høyere nivå" enn andre mennesker trenger. Som følge av dette utvikler man en fantastisk selvinnsikt, som man kanskje ikke ser når det stormer som verst, men som kommer godt med i livet. Både når man skal hjelpe seg selv og andre."

Det går opp og ned her i livet!

De to siste dagene har jeg hatt mitt livs verste og mitt livs beste turopplevelse, én av de beste i allefall.
Mandag skulle jeg på topptur på et fjell jeg ikke har vært på før. Jeg fant turbeskrivelse på ryggsekk.net (for øvrig en helt genial side for alle turinteresserte i Troms, spesielt Tromsø-området!), og syntes den så helt grei ut. Jeg startet imidlertid ut fra helt feil sted, og det endte med 2,5 timers slit i 40 cm nysnø opp og ned bakker og berg, samt 30 min vandring langs landeveien tilbake til bilen. Dramatisk som jeg er i humøret, så både bæljet jeg og gapskrattet av meg selv da fiaskoen var et faktum.

I går var en helt annen historie - da levde jeg ut drømmene mine på Lille Blåmann (844 moh) - i skjeldent fantastisk pudderføre fra øverst til nederst.

Telefonen min klappet sammen før jeg nådde toppen og årets første sooooolstråler i fjeset, så bildet gir et litt feil inntrykk av den fantastisk fine vinterdagen i går i Troms.

Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg er utrolig takknemlig for å nyte så godt av omgivelser som dette.
Slike opplevelser er rene skjære hjertemedisinen for min del.

Hva er din hjertemedisin? Kan du gi deg selv en smak av den allerede i dag, eller i nær fremtid?

Samvittighetskvaler

Jeg har gått mye rundt med dårlig samvittighet og samvittighetskvaler, kvernet og kvernet, veid frem og tilbake fra situasjon til situasjon: "Hun gjorde jo det for meg da og da, det er klart jeg må stille opp. Jeg vil jo så gjerne gi tilbake.", sier engelen på den ene skulderen. "Men jeg er jo så sliten akkurat nå, jeg blir stresset bare med tanken på å skulle få det inn i timeplanen, får vondt i magen", sier hun på den andre skulderen. Det tar på!, å alltid skulle strekke seg utover sine egne grenser, etter andres forventninger, eller sine egne tanker om hva en tror andre ønsker av deg. Det sliter på kropp og sinn.

I min søken etter fred med meg selv, har jeg heldigvis funnet en sannhet som jeg kommer tilbake til igjen og igjen. De som kjenner meg har sikkert hørt meg snakke om akkurat dette her:
Det er kun jeg som kjenner meg selv og vet hva jeg bør eller ikke bør gjøre akkurat nå. Og det er kun jeg som både kan og kommer til å ta ansvar for meg selv. Kun jeg som kan passe på meg selv og sørge for at jeg gjør det som må til for at jeg her og nå og på lang sikt kan ha det bra med meg selv. Min oppgave er først og fremst å ta vare på meg selv. Alt annet må komme deretter.

Jeg vet at noen oppfatter dette som en egoistisk tankegang. For meg så er det helt feil. Jeg er en god og trygg person for alle rundt meg når jeg er glad i meg selv og har det bra. Når hjertet mitt smiler, så bygger jeg opp og tar vare på overskudd og glede. Da skjer det uungåelig at alt det gode flommer over, at jeg også bygger ut mitt indre rom slik at mange mange andre kan få plass der: familie, venner, fremmede, folk jeg ikke har møtt engang. Og på denne måten skaper vi en god sirkel for oss selv og alt rundt oss. Noen ganger så kan det ta tid å bygge opp en slik indre tilstand, og man kan forsømme den. Jeg mener at det da er viktig å gang på gang gi seg selv tid og rom til å "komme tilbake" igjen til ditt egentlige, kjærlig jeg. La det som kan vente, vente. Vi fortjener såpass, alle sammen!

Jeg har blitt flink til å vokte mitt indre rom vel for samvittighetsgnag. Og det gjør underverker for meg!

God helg alle sammen :)

Stresset? Prøv Mindfulness!

Dette er et innlegg jeg har gledet meg til å skrive, fordi det jeg skal beskrive har vært til så stor hjelp for meg. Mindfulness har blitt en hjørnesten i mitt liv, og vil nok alltid være det. For når man først begynner å være Mindful, så er man det etterhvert mer og mer automatisk.

Mindfulness har blitt oversatt og omtales i mange varianter på norsk: Stressmestring, oppmerksomhetstrening, meditasjon m.m. Når jeg skal bruke mine egne ord, så vil jeg oppsumere Mindfulness som ulike "teknikker" som alle har det mål for øyet å flytte fokuset til nuet, slik at man kan observere det som er her og nå. Være tilstede, nærværende. Verken mer eller mindre.
Skjønt, å kalle det for "teknikker" blir nesten å ta for hardt i. Øvelsene er i utgangspunktet uhyre enkle ting. Husker du scenen i Forrest Gump hvor hovedpersonen bare sitter på en benk og iakttar en fjær som kommer virvlende med vinden? Jeg liker å tenke at han praktiserte Mindfulness.

La meg gi flere eksempler på hvordan man kan være Mindful i hverdagen

• Kjenn etter om du puster. Merk hvordan pusten går inn og ut helt av seg selv.
• Vær virkelig tilstede når du f.eks vasker hendene på toalettet: Kjenn etter hvordan vannet føles mot huden, hør på sildringen fra vannet, se hvordan det renner osv. Ikke kommenter, bedøm eller prøve å tolke sanseinntrykkene. Bare registrer dem. Dette gjelder for alle øvelsene.
• Kjenn følelsene i fotsålene når du går eller står
• Hør på lydene rundt deg
• Se rundt deg
• Lukk øynene, og kjenn etter om du kan kjenne hendene dine fra innsiden. Eller føttene, eller en annen kroppsdel, men hender og føtter er ofte enklest. 
• Vil du gå mer systematisk til verks, så vil jeg anbefale kroppsscanning/gjennomgang. Du ligger da på rygg og kjenner tærne dine, så resten av foten, legger, lår osv. Det finnes cder med instruksjoner for dette.

Så hva er poenget med dette da?
Det er egentlig ikke noe poeng, annet enn at du trener på å være oppmerksomt tilstede i nuet. Det er ikke noe du skal forstå, mestre eller oppnå.
Når det er sagt, så vil et tilstedeværende menneske lettere klare å velge en hensiktsmessig respons i enhver tenkelig situasjon, i stedet for en uhensiktsmessig stressreaksjon. Derfor "Stressmestring".
Jeg opplever det slik at jeg i større grad er i stand til å ta et steg tilbake, at det finnes en avstand mellom meg selv og det som skjer. Hendelsene og mine egne tanker om dem får dermed ikke en så absolutt betydning, de tar mindre plass i bevistheten og virker håndterlige.
Ikke minst, så setter jeg enormt stor pris på stillheten og roen jeg i blant finner etter en halvtime med kroppsgjennomgang. Det er vel og merke ikke alltid jeg opplever det slik, andre ganger setter jeg (før eller siden) pris på det kroppen min prøver å fortelle meg via uro, smerter osv.

UNN (Universitetssykehuset) arrangerer årlig et stressmestringskurs basert på Mindfulness.

Hjertekirurgen Andries J. Kroese har skrevet en bok på norsk som er en praktisk innføring i Mindfulness, den heter "Stress". Det følger med instruksjons-cd.

John Kabat Zinn er kjent som den første som systematisk innførte Mindfulness i skolemedisin.
Her finner du et morsom klipp fra et foredrag han hadde for folket i Google (verdens beste arbeidsplass):

God reise, dersom du føler for å sjekke dette ut :)

Ekstraordinære mennesker

Jeg fikk nylig et klapp på skulderen for bloggen fra min kommende svigerfar, og det gjorde at jeg kom på en utrolig fin opplevelse:

Overfornevnte har i store deler av livet selv har vært døv, og har i mange år jobbet på Døvblindesenteret. I jula traff vi på ham og Edvard, en mann han er venn med og støttekontakt for. Edvard er døvblind.
I likhet med så mange andre, tar jeg i all hovedsak det å se og høre for gitt. Derfor kan jeg vanskelig forestille meg hvordan det er å ikke kunne kommunisere og oppleve verden via syn og/eller hørsel. Likevel følte jeg en klar og direkte kontakt, samt en fantastisk utstråling, da vi hilste på hverandre.  

Det er i grenseland for min fatteevne å klare å omgi seg med så god energi som Edvard, med denfunksjonshemmingen han har. Møtet med ham minner meg på at jeg har en del å strekke meg etter, hva personlig styrke, livsmot og visdom angår.

Edvard inspirer meg! :)

Godt Nytt År!

Jeg er tilbake på blogghimmelen etter en aldri så liten vinterdvale. Det tar jo av og til litt tid før man får kommet seg i gang i det nye året :)

Jeg har utrolig mye på hjertet - perspektiver, tips, idéer, drømmer og mål - som jeg gleder meg til å dele med verden. Nå gjelder det bare å organisere hverdagen på en måte som gjør akkurat dét til et overskuddsprosjekt! For min del føles det som litt tidkrevende, men jeg håper også på å få tatt litt egne bilder og legge ved innleggene mine her, istedet for å knabbe fra andre (må jeg innrømme).
Apropo drømmer, så er dette en av de: Jeg drømmer om de fine toppturene jeg skal på utover senvinteren i Tromsø omegns fjellheim, forhåpentligvis i like nydelig påskevær som på bildet under.

Jeg føler meg virkelig  H e l d i g  som bor midt blant slike omgivelser som dette!

Godt Nyttår, alle sammen!