Aurora Borealis - Nordlys

Jeg ble helt forgapt i denne diamanten av en kortfilm laget av Ole Christian Salomonsen. Tromsømannen har brukt 6 måneder på å forevige det fantastisk vakre nordlyset i og rundt Tromsø-området. Mye av arbeidet har naturligvis foregått ute og alene på natterstid - that´s dedication!

Jeg takker atter en gang høyere makter for å få bo i dette nydelige lille hjørnet av verden.

Se og nyt!

Påfyll og alternativ trening

Etter å ha startet opp med litt i overkant iherdig og hyppig trening med mye og tøff løping den siste måneden, har spesielt knærne mine sagt i fra om at de trenger restitusjon. Også nå som jeg var så godt igang! Vel, da må man bare finne alternative måter å få matet de små loppene i blodet på, og samtidig sørge for mosjon. 

I går befant meg i en tilstand av å være generelt LEI (= daff+rastløs+giddesløs), og følte et skrikende behov for miljøforandring, gjøre noe helt annet. Jeg elsker å være ute - spesielt i "freskt" vær, jeg elsker vill natur - fjell og hav, og jeg er et utpreget "hyttemenneske" som i blant drømmer om et koselig gammeldags hus på landet. Så jeg fikk en idé som fyllte alle behovene ovenfor: Jeg kledde på meg mine barskeste klær, satte meg bak rattet og storkoste meg mens jeg kjørte i snøfokken - hele veien til ei nydelig lita bygd 20 km fra Tromsø som heter Ersfjordbotn. Der parkerte jeg bilen et rett utenfor bygda og så gikk jeg rett og slett en lang tur gjennom bygda og tilbake, i snøstormen som for tiden kommer og går her oppe i nord. Veldig fornøyd med både kreativiteten og opplevelsen etterpå!

Sånn ser det ut i Ersfjordbotn på en noe klarere vinterdag- og kveld:

God helg i snøstorm, eller vårsol, alt ettersom hvor du befinner deg i landet :)

Jeg er lei meg, Japan!

Jeg fant akkurat ut at Blogger´s Day of Silence var igår. Det hadde jeg bare ikke fått med meg! Utrolig, siden jeg sitter klistret til nyhetsskjermen både på TV og nett nå om dagen, for å følge med tragediene som utspiller seg både i Japan og Libya. Men sant.

Innbyggerne og andre med tilknytning til begge land har min dypeste medfølelse.

Triks i ludo

Slenger inn min kommentar til et spørsmål i et av de siste innleggene på boablogg.no. 

"Hva jeg gjør når andre mennesker forsøker å sette seg over meg? (lød spørsmålet)

Jeg minner meg selv på mitt grunnleggende syn på mennesket: Vi er essensielt sett det samme, ett, en helhet, som henger sammen med resten av universet. Og i sin essens er denne enheten, helheten, kjærlighet og fred. Under alt det andre - som noen ganger kommer til uttrykk i form av arroganse, nedlatenhet og annet - der er vi kjærlighet og fred. Når andre behandler meg nedsettende, og jeg reagerer negativt på det, så er det fordi vi har etpar mekanismer i oss som gjør oss ubevisste på vår sanne natur. Disse mekanismene er "å tenke", og Tenkertens følgesvenn "følelser". De har en tendens til å nærmest legge et lokk over denne naturtilstanden som vi alle har i oss hele tiden.
Det gjelder derfor å stikke hull på dette lokket, slik at man kan se andre og verden ellers som "det samme som meg" istedet for som en fiende.
Det å tenke og ha følelser(emosjoner) er bare to av flere andre bevissthetsformer. Hvis man får på banen andre former for bevissthet, så kan ikke tankene regjere på egenhånd lenger. For meg hjelper det å *kjenne* etter følelsen av liv i hendene mine f.eks, eller flytte fokuset ut fra meg selv, høre på lydene rundt meg etc.
Kanskje jeg ikke føler meg umiddelbart lettet for alle mine sorger, men jeg har i allefall vanskeligere for å legge et medmenneske for hat. Og i et langsiktig perspekiv har disse "grepene" medført også andre positive endringer hos meg. Jeg føler meg mindre engstelig, har mer å gå på og er mer tilgivende overfor meg selv og andre, + +."

Og en liten oppfølger/utdypning:

"Hei igjen, ville bare utdype en liten sak. Jeg tror en lett kan misforstå det med å bruke andre deler av bevisstheten enn bare Tenkerten (=tankene). Jeg må i grunnen ofte trekke opp skillet for meg selv, vi snakker jo om litt sånne uhåndgripelige størrelser her.

Du sier litt av opplevelsen blir hengende igjen når du prøver å ikke tenke på det. Jeg tror ikke man kan legge noe helt bak seg ved å skyve det unna. Jeg tror man er nødt til å face det som skjer helt og fullt, uansett hva det er. Men, det er forskjell på å face det kun delvis - med kun den tenkende delen av oss selv, og med "hele" oss selv - resten av bevisstheten vår. Det er når vi gjør det siste at vi tåler å face det verden facer oss med. Det er sånn vi kan klare å virkelig akseptere det. For hvis Tenkerten da bestemmer seg for å likevel leke Galematias med oss, så vil en annen del av oss klare å avsløre tankebløffen - de forvridde og feilaktige historiene som Tenkerten hele tiden serverer oss om livet. Og da mister historiene sin troverdighet. DET VIL SKJE, med litt øving :)"

Nå skal det sies at jeg ikke alltid er like raskt ute med denne påminnelsen til meg selv, men I´m getting there!

God helg!

Jeg er en nerd

Har alltid vært det. Kommer kanskje alltid til å være det? Nå har nerdetheten min også kastet seg over to av mine yndligstemaer: spiritualitet og selvutvikling. Jeg har litt sånn halvt bevisst halvt ubevisst fundert litt på forholdet mellom disse begrepene, eller rettere sagt innholdet i dem. Står de i motsetning til hverandre? Utelukker det ene det andre? Eller kan man romme en søken etter vår sanne natur - den identitetsuavhengige tilknytningen og enheten med alt som er, samtidig som man ønsker å utvikle selvet - få bedre selvtillit, utvikle sine personlige egenskaper, nå sine personlige mål?

Seek, and you shall find! Jeg fant dette intervjuet med verdens mest kjente coach, Anthony Robbins, og ble begeistret for mange gode svar.

Hei og hopp

Deler denne videre, jeg

Linker videre til dagens innlegg fra Silje på siljesreise.com, en blogg jeg følger jevnlig. Syntes det var så fint skrevet, og er sikker på at mange fler enn meg trenger et slikt budskap både nå... og nå...og nå! :D

Å være fornøyd med seg selv

Bildet linker til silesreise.com, som linker videre til kilden ;)

Let the healing begin!

Det har skjedd mye på det indre, personlige planet for min del de siste få ukene. Jeg tror jeg må ha hatt det man kan kalle for et gjennombrudd i forbindelse med den terapien jeg har holdt på med siden mars i fjor. Det føles i hvertfall som om nok en sten har løsnet fra skuldrene mine og utløst et lite skred. Jeg føler meg bokstavelig talt lettere, lettet, innimellom.

Prosessen med å forsøke å forstå casus Linda har ikke vært helt enkel. Jeg har vært innom et fåtall diagnoser, men ikke helt landet på noen av dem. Når jeg nå ser tilbake på alt som har vært sagt til ulike personer i helsevesenet, så ser jeg at jeg helt automatisk og selv uvitende om det har unngått det som har vært sakens kjerne, og i stedet surret litt rundt og rundt grøten. En litt morsom realisasjon, egentlig. Og antakeligvis ikke helt uvanlig. Vi har en facinerende sterk drift til å unngå og rømme fra våre indre utfordringer, og det er synd, siden jeg er overbevist om at det i dem finnes gyldne muligheter til å oppnå indre vekst -- og omsider indre fred.

Anywho: Selv om historien min kanskje er mer kompleks enn som så, så føler jeg meg nå - til forskjell fra tidligere - ganske sikker på at jeg i i store deler av mitt liv har vært plaget med ulike grader av angst. Sosial angst, i sær.
Og som det jo heter: "To see is to set free"! Jeg er oppriktig takknemlig for innsikten, fordi det nå er mulig å ta tak i tingene, gjøre noe med det. Veien videre dreier seg om å kartlegge redslene mine, identifisere angsten. Jeg må altså virkelig følge med på det indre livet, følelsene som dukker opp, hva er det jeg føler nå? Så gjelder det å finne rette teknikk for å forstå hva som egentlig skjer, og så "snu" prosessene. Jeg har allerede litt kunnskaper om kognitiv terapi, og har allerede erfart hvor positivt det kan virke. For veldig mye av det vi tenker er jo rett og slett verken realistiske eller hensiktsmessige måter å tolke verden på, og går man tankemønstrene etter i sømmene, så kan det hende at de rett og slett er så dårlige at de bare rakner av seg selv.

Jeg vil ikke at denne bloggen i for stor grad skal være en utgreining om mine redsler og pinsler (Det er ikke allment interessant, i grunnen...) Men ved siden av at skriveriene mine fungerer som en slags "komme ut av skallet mitt"- prosess, så er motivasjonen bak et håp om også å kunne være til hjelp og trøst for andre medmennesker. Så derfor tar jeg dette med, og skal siden prøve å skrive litt om mine erfaringer med å ta tak i angst - eller andre uhensiktsmessige tankemønstre.

Vel, neste blogginnlegg kommer til å dreie seg om litt lettere ting. Jeg lover :) :)

Ha en fredelig, gledelig og givende uke, folkens!

Jantejenter!

Du er herved advart: Her kommer et lite oppgjør med en type jenter og kvinner som jeg har møtt på hele livet og til stadighet møter på overalt!
Jeg kjenner angsten stramme grepet ytterligere rundt halsen på meg i det jeg skal begynne på begynnelsen, og skrive det jeg nå skal skrive om, fordi konsekvensene av det har satt så dype spor i meg. Får bare hoppe i det, så here goes:
Som liten og ung jente og ungdom var jeg både pen, sosial og sjarmerende - med langt lyst prinsessehår og dukkeansikt, jeg var oppvakt og flink på skolen, flink til å synge og tegne, intet usedvanlig stort idrettstalent men absolutt fremmadstormende på det området også, og skrekk og gru - som om ikke dette var nok: Jeg hadde mine bestemte (og ja, jeg innrømmer det først som sist - iblant litt vel bestemte) meninger samt selvtillit nok til å stikke meg frem med dem også!
Jeg skriver ikke dette for å skryte av meg selv, for tro meg, den dag i dag sitter det veeeeeldig langt inne å klare å si så mange positive ting om meg selv. Og jeg mener heller ikke at jeg fortjener å bli opphøyd og få spesialbehandling på grunn av mine sterke sider og ressurser, mer enn noe andre. Eller at jeg i det hele og det store er mer spesiell og verdifull enn andre. Men, jeg fortjener like mye som vi alle gjør å få lov til å trekke frem og være stolt av de sterke sidene jeg har. For sterke sider og talenter har vi alle sammen, hver på vår måte!
Det som kanskje har vært litt spesielt med mine sterke sider, er at mange av de har vært i overenstemmelse med den smørbrødlisten av egenskaper som samfunnet av en eller annen grunn har kommet frem til skal verdsettes høyere enn andre (utseende, idrett og fysisk aktivitet, intelligens osv (klokhet, empati osv har f.eks ik like høy status ser det ut som!)).  Og dermed så har jeg vært stilt ekstra lagelig til for hogg fra jantejenter og diverse andre "hyggelige" skapninger: Folk som er misunnelige, som ikke tåler andres suksess, som er så livredde for å føle seg mindre enn andre at de er i stand til å ta i bruk all verdens teknikker for å forhindre at andre ser hvor små de egentlig føler seg. F.eks ved å fryse ut, baksnakke, splitte og herske, himle med øyne når man snakker, og... listen er lang, for det er ikke kreativiteten det står på når enkelte går inn for å trykke ned andre. For voksne kvinner tror jeg mye av nedtrykkingen og utpsykingen går ut på å utnytte skyldfølelsen som så mange av oss bærer på: redselen for å ikke strekke til overfor våre nærmeste, familien vår osv, noe man jo ofte kjenner på i møtet med kravet om andre former for vellykkethet - karriere, trening og annet. Madeleine Albright skriver f.eks i sin biografi at hun som diplomat og karrierekvinne stadig har fått slike "påminnelser" spesielt fra andre kvinner i form av: "Hva med barna dine, får du tid til dem?" Samtidig som voksne kvinner jo samtidig ser ned på de som føler at det å være hjemme med barn og hus og virkelig skinne på dette området av livet, er det riktige for dem. Resultatet har jo blitt det som vi ser overalt: Den nye kvinnefolkesykdommen: Flinkpikesyndromet, eller Superkvinnesyndromet, eller - forsøket på å ta livet av oss selv i streben etter å mestre alt på en gang.
Her til lands lever vi jo som kjent i et generelt utpreget jantesamfunn. "Er du flink til noe? HYSJ på deg, det skal du søren meg holde for deg selv." Men vi jenter og damer er altså eksepsjonelt flinke til å holde hverandre i tøylene, dømme, kritisere og trykke hverandre ned. I stedet for det vi trenger: Å stå sammen, heie på hverandre, med det målet for øyet å laget en verden hvor vi kan være oss selv, uansett hvordan vi da ser ut og er, og være stolte av dèt! 

Jeg er i hvertfall overlykkelig akkurat i dag, for at det nettopp har gått opp for meg hvor mye jeg har latt slike mobbejantejenter ødelegge for meg. At jeg har latt de stjele selvtilitten fra meg, og nesten tatt fra meg evnen til å være åpent stolt over mine positive sider. At angsten holder på å rive meg i filler etter at jeg har kommer med et godt og velmenende råd til noen, eller sagt meg uenig i noe, fordi jeg fremdeles har klare og velgjennomtenkte meninger om et og annet jeg står for.
Jeg er lykkelig for å se det, for derifra går veien videre mot å ta tak i og bekjempe angsten for jantejentene og det å være stolt over meg selv. For så å videreutviklie og bruke mine ressurser til å gjøre noe nyttig og bra for både meg selv og andre igjen. Og på den måten skape en god verden å leve i for oss alle, velfortjent som det er.

Og til slutt, til alle de som eventuelt har følt at jeg har mobbet eller trykket ned (man ser jo ikke alltid seg selv like godt): Det er jeg så inderlig lei meg for, jeg vet så godt hvordan det føles, og ber om tilgivelse. 

Obs obs! Bloggtips!

Min gode nabo var innom idag, og tok med seg et godt tips: Hun har en venninne som nylig har startet en blogg. "Jeg tenkte på deg og bloggingen din da jeg leste denne, at det var i din gate.", sa hun. Naboen min viste meg etklipp fra God Morgen Norge, hvor bloggerinnen Belinda "promoterte" bloggen sin sammen med Unni Lindell. Lindell skriver sin egen blogg, og i tillegg til at hun jo som kjent er forfatter, så er hun åpen om å det å ha angst. Kontakten de to i mellom ble opprettet da Belinda, som selv har hatt angst hele livet, stilte Lindell noen spørsmål i forbindelse med dette. Dette er opptakten til opprettelsen av Boablogg.no, hvor hun skriver om prosessen med å få angsten til å "lære seg å oppføre seg", som hun skriver selv.

Jeg sjekket ut Boablogg.no umiddelbart, og kjente meg veldig godt igjen i det hun har skrevet. Da har jeg samtidig røpet mer om hvordan mine psykiske utfordringer kommer til uttrykk. Det er i grunnen noe jeg lenge har hatt lyst til å skrive om - min historie, men det jeg synes enda det er vanskelig å forklare hva som egentlig skjer, fordi jeg nok ikke har fått tak på det selv. Med tider og stunder kanskje...

Uansett, hurra for alle som går ut og er åpne om denne tematikken og andre mer eller mindre tabubelagte greier! Jeg vet av egen erfaring at åpenhet gjør en vanskelig situasjon overkommelig, og mulig å leve godt med. Det har vært en viktig og svært positiv milepæl for min del. Ekstra fint er det når noen har evnen til å skrive så innsiktsfullt, morsomt og vakkert om det.

Vi har alle garantert opp til flere mennesker rundt oss som sliter med angst av en eller annen grad, så enten man plages med det selv eller ikke, vil denne bloggen være verdifull å lese.

Conscious Collection

Jeg har alltid hatt en kreativ side ved meg som lever og jobber, og som ofte kommer til uttrykk gjennom interessen for klær og mote. Jeg søker nesten daglig inspirasjon på diverse blogger og magasiner, og klarer visst ikke helt holde denne interessen borte fra bloggen min heller. Når H&M nå lanserer sin Conscious Collection i alle butikkene sine 14. april, så føler i allefall at det er en viss link til det bloggen min handler om. Som jeg skrev i et tidligere innlegg - hva bedre enn at man kan kjøpe vakre klær med verdens beste samvittighet - fordi de samtidig er miljøvennlige! Organisk bomull og resirkulering er stikkord her. Og stilen for øvrig er veldig i min gate.

*Glederseg*

Gode nyheter!

I går våknet jeg opp til gode nyheter: I en tekstmelding fra husverten stod det at den aktuelle kjøperen gjerne vil beholde oss som leietakere, ved et eventuelt salg. Hurra!! Det betyr at vi får fortsette å bo i leiligheten "vår", hvor vi rett og slett trives veldig godt!
Det er relativt enkelt å logisk forklare enden på denne visa, det har nok skjedd større undere før. Likevel så har jeg en bestemt følelse av at bønnene fra både meg selv og andre fra fjern og nær har blitt hørt. Så til alle de jeg vet har sendt oss og Vårherre gode tanker og ønsker, vil jeg gjerne si Hjertelig Takk!

Idag har jeg innvilget meg selv noen timer med kosetid på timeplanen, så da fikk jeg sett litt av skisprinten med en god kopp te i sofakroken og hatt en lang avspenningssekvens - nærmere bestemt kroppsgjennomgang/bodyscan. Senere i kveld blir kosedagen komplett med en yogaøkt på SATS, som jeg virkelig ser frem til siden yndlingsinstruktøren min er vikar der i dag. Etter at ha vært sykemeldt siden mammapermisjonen min gikk ut i mai i fjor, har jeg de siste månedene hatt en oppadstigende form. Gradvis har jeg skrudd opp tempoet i hverdagen: laget flere avtaler, trent mer, startet på noen kortere og noen lengre prosjekter osv. Konklusjonen så langt er at jeg har mer energi, mer overskudd og tåler belastninger fra hverdagstralten bedre og bedre. Men, de siste ukene har kroppen forsøkt å fortelle meg at aktivitetsnivået kanskje har ligget litt i overkant. Jeg har lært meg på den harde måten, at da er prioritet nr 1 å søke fred og stillhet slik at jeg kan finne balansen igjen.