Identitetskrise

Jeg startet dagen idag med å ta den berømmelige fredagsvasken. Den er egentlig en ypperlig mulighet til å "øve" seg på å være Tilstede, i stedet for å kjede seg, skyndte seg med å bli ferdig, eller - som jeg gjorde: forsvinne i sine egne tanker. Jeg mistet meg selv fullstendig der jeg gikk og tørket, støsugde, gnikket og gnukket, i mine små grås yndlingsgesjeft: Å gruble på hvem jeg er, hva jeg vil, hvem jeg skulle vært mer som, hva som inspirerer meg og hva jeg skal gjøre - gjøre og atter gjøre nå, i morgen, i fremtiden. For det er jo så mye jeg vil!!
Jeg vil bo i et koselig hus på landet og gå på fjellet hver dag, samtidig som jeg gjerne skulle reist oftere til storbyer og kjent på den urbane pulsen. Jeg vil tilbringe mye tid hjemmemed håndarbeide, baking og andre hobbysysler, men har jo også store ambisjoner for yrkeslivet, mine intellektuelle og akademiske behov, samt det brennende ønsket om å kombinere de siste ønskene med å bruke de til noe meningsfyllt, lage en bedre verden osv. Jeg elsker å sette meg foran gullrekka på fredags kveld i et hus som dufter rent og glitrer av ryddighet, men skulle samtidig ønske jeg hadde hjerne mer som en manns, slik at jeg var flinkere til å ikke bry meg så mye om sånnt. Jeg har satt meg som mål å komme i enda bedre fysisk form, samtidig som jeg føler behovet for åndelig utvikling, avspenning og det å gi kroppen ro. For ikke å snakke om behovet for å dyrke mine kunstneriske og kreative sider, som nok har vært veldig nedprioriterte i mange mange år. Jeg vil gjøre, være og oppleve alt dette, helst på en gang!

Er det noen som kjenner seg igjen??

Men, vent, stopp en halv, det er jo som kjent et regnestykke som ikke går opp. Uansett hvor mye det ligger i tiden, fordi vi i Norge har en formidabel frihet og muligheter de facto til å velge å gjøre stort sett det vi vil med livene våre. Og uansett hvor mye medier og sosiale nettverk sørger for å bombardere oss med eksempler på de som "får til alt", være seg naboen som er supermamma med karriere og mange barn, eller hvem det nå måtte være. Ingen kan gjøre alt på en gang, være høyt og lavt. Ingen!

Så hvorfor er vi, i allefall noen av oss, skrudd sånn sammen at vi nesten tvangsmessig bruker så mye tid på slike tanker? Hva er det dette dreier seg om?
Det er viktig å ha drømmer og drivkraft, men jeg må nok konstatere at det for min del dreier seg mye om at jeg av sammensatte grunner ofte setter veldig høye standarder for meg selv. En del av meg blir tilsynelatende aldri lei av å stille urealistisk høye krav til meg selv, for så å instendig mane til iherdig innsats for å innfri.Heldigvis har jeg etterhvert samlet meg en verktøykasse med noen gode redskaper som får meg ned på jorda igjen, og gjør det motsatte av det den smarte men ikke så kloke "Tenkerten" oppfordrer til.

Nå skal jeg gjøre yoga, og hente frem min indre Dalai Lama!

God helg :)