Damen på bildet gjør en bittelitt annan variant, hun har ikke foten på kneet
... til Universalstillingen, eller "Favorittstillingen", som yogalæreren min kaller den. Og hun har så rett - dette er virkelig en av mine favorittstillinger. Dette er stillingen som strekker på flest muskler samtidig, og den gir en deilig avspennende effekt. Også denne er nokså ukomplisert og forholdsvis tilgjengelig, så lenge du har et noenlunde rent gulv å ligge litt i fred på.
Gjør sånn her:
- Legg deg på rygg med beina rett ut, og armene langs siden
- Flytt stumpen litt til høyre. Dette for at ryggen blir liggende rett i den fullstendige stillingen.
- Sett din høyre fot på ditt venstre kne, da har du altså samtidig bøyd høyre kne
- Ta tak i høyre kne med ventre hånd, og "rull" mot venstre til kneet ligger i bakken
- Når kneet er helt i bakken, puster du dypt inn samtidig som du strekker høyre hånd 90 grader/rett opp, helt ut i fingertuppene.
- Pust samtidig som du vrir overkroppen, nakke og hode mot høyre og lar høyre hånd følge med til den ligger 90 grader rett ut fra kroppen eller nærmere opp ved hodet, for bedre strekk i brystet og under arm
- Lukk øynene når du så har kommet inn i stillingen
- Ryggsøylen din er nå vridd i to retninger, som en kopptue
- Og da gjelder det å gi seg hen til stillingen, dvs scan kroppen din fra topp til tå og se om du kan gi litt og litt mer slipp. Gjerne for hvert utpust.
- Hold så lenge du vil, og husk å gjøre på motsatt side
- Å virkelig gi slipp er noe av det vanskeligste for å mennesker å gjøre, men øvelse gjør mester. Jeg kan love deg at det er verdt det!
Det å plages med "seg selv" gjør at man blir tvunget til å se innover. Man blir kjent med seg selv på et "høyere nivå" enn andre mennesker trenger. Som følge av dette utvikler man en fantastisk selvinnsikt, som man kanskje ikke ser når det stormer som verst, men som kommer godt med i livet. Både når man skal hjelpe seg selv og andre.
SvarSlettSå fint sagt, Gunhild. Jeg har på følelsen at det du skriver kommer fra et "høyere nivå" i deg selv :)
SvarSlettDenne kommentaren skal jeg titte på når det stormer, takk skal du ha. <3
Joda, det stemmer bra. Noen ganger skulle man jo ønske man slapp dette "høye nivået", men sånn er nå en gang livet - på godt og vondt.
SvarSlettTakk for en fin blogg. Jeg kjenner meg igjen i omtrent alt du har fortalt så langt. Flink-pike-syndromet sitter langt inne (og kan til tider være paralyserende) og det er et slag i magen hver gang man ikke får til alt man hadde sett for seg. Trodde ikke det fantes noen i verden som hadde "gått den samme stien" som jeg selv har gått. Plutselig føler jeg meg ikke så "rar" lengere.
:)
Det siste der er så fint å høre, fordi det er en viktig tanke bak bloggen: Bort med fasaden, komme ut i lyset, som et helt og fullt medmenneske med alle mine rariteter, merkeligheter og vidunderligheter. Så kan vi møte hverandre akkurat sånn som vi er.
SvarSlettSi fra om du finner på å skrive blogg selv, da skal jeg gjerne følge med :)