A-ha!

I høst bestemte jeg meg for å komme ut av skapet, og virkelig godta meg selv som jeg er her og nå. Med alle mine sider, inkludert mitt turbulente "selv" - og med dét den vanskelige livvssituasjonen jeg til stadighet fant meg selv i. Det førte i sin tur til at jeg innså at jeg måtte stake ut en ny vei, eller rettere sagt, en ny måte å gå veien på. Jeg søkte blant annet hjelp hos NAV.

I dag var jeg i mitt 2. møte hos NAV med fastlege og psykiater med på laget, og temaet var fremtidsplaner og kursen fremover. Jeg hadde nok gått og gruet meg litt i forkant, og jeg merket ganske straks hvor vanskelig det kan være å forholde seg til alt det vanskelige som har vært og fremdeles er. Alt det som fortsatt ligger innestengt, som ennå ikke fullt ut er bearbeidet eller akseptert.

Men først og fremst så møtte jeg meg selv i døra, og da snakker vi skikkelig a-ha opplevelse. Jeg innså plutselig, som med et trylleslag, hvor preget jeg er av frykten for ikke å bli trodd. Ikke bli tatt på alvor. Ikke bli sett. I det jeg hadde fullført siste setning i en aldri så liten forsvarstale, skjønte jeg at i akkurat denne situasjonen så var frykten kun et fenomen i mitt eget hode. Med andre ord med liten rot i virkeligheten. Rundt meg i rommet satt jo tre mennesker som virket oppriktig opptatt av å hjelpe meg på riktig vei, på mine premisser.

Det viste seg også at personen fra NAV snakket mitt språk, at han var opptatt av temaer innenfor de sjangrene jeg skrive om her i bloggen. For en positiv overraskelse! Her satt jeg og valgte mine ord med omhu da jeg snakket om den viktige plassen yoga og avspenning har fått i min plan for en bedre helse (fordi jeg innbiller meg at mange fremdeles synes dette er "mystiske" temaer), og så viste det seg at vedkommende praktiserte lignende ting selv.

Det er rett og slett like fint hver gang egne fordommer og fastlåste tankemønstre blir synliggjort og gjort til skamme...