Let the healing begin!

Det har skjedd mye på det indre, personlige planet for min del de siste få ukene. Jeg tror jeg må ha hatt det man kan kalle for et gjennombrudd i forbindelse med den terapien jeg har holdt på med siden mars i fjor. Det føles i hvertfall som om nok en sten har løsnet fra skuldrene mine og utløst et lite skred. Jeg føler meg bokstavelig talt lettere, lettet, innimellom.

Prosessen med å forsøke å forstå casus Linda har ikke vært helt enkel. Jeg har vært innom et fåtall diagnoser, men ikke helt landet på noen av dem. Når jeg nå ser tilbake på alt som har vært sagt til ulike personer i helsevesenet, så ser jeg at jeg helt automatisk og selv uvitende om det har unngått det som har vært sakens kjerne, og i stedet surret litt rundt og rundt grøten. En litt morsom realisasjon, egentlig. Og antakeligvis ikke helt uvanlig. Vi har en facinerende sterk drift til å unngå og rømme fra våre indre utfordringer, og det er synd, siden jeg er overbevist om at det i dem finnes gyldne muligheter til å oppnå indre vekst -- og omsider indre fred.

Anywho: Selv om historien min kanskje er mer kompleks enn som så, så føler jeg meg nå - til forskjell fra tidligere - ganske sikker på at jeg i i store deler av mitt liv har vært plaget med ulike grader av angst. Sosial angst, i sær.
Og som det jo heter: "To see is to set free"! Jeg er oppriktig takknemlig for innsikten, fordi det nå er mulig å ta tak i tingene, gjøre noe med det. Veien videre dreier seg om å kartlegge redslene mine, identifisere angsten. Jeg må altså virkelig følge med på det indre livet, følelsene som dukker opp, hva er det jeg føler nå? Så gjelder det å finne rette teknikk for å forstå hva som egentlig skjer, og så "snu" prosessene. Jeg har allerede litt kunnskaper om kognitiv terapi, og har allerede erfart hvor positivt det kan virke. For veldig mye av det vi tenker er jo rett og slett verken realistiske eller hensiktsmessige måter å tolke verden på, og går man tankemønstrene etter i sømmene, så kan det hende at de rett og slett er så dårlige at de bare rakner av seg selv.

Jeg vil ikke at denne bloggen i for stor grad skal være en utgreining om mine redsler og pinsler (Det er ikke allment interessant, i grunnen...) Men ved siden av at skriveriene mine fungerer som en slags "komme ut av skallet mitt"- prosess, så er motivasjonen bak et håp om også å kunne være til hjelp og trøst for andre medmennesker. Så derfor tar jeg dette med, og skal siden prøve å skrive litt om mine erfaringer med å ta tak i angst - eller andre uhensiktsmessige tankemønstre.

Vel, neste blogginnlegg kommer til å dreie seg om litt lettere ting. Jeg lover :) :)

Ha en fredelig, gledelig og givende uke, folkens!